fredag 9. februar 2018

Vi ville så gjerne sjå Jesus


Fastelavnssøndag II. 11.02.2018
Salhus
Johs.12.20-33

 «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Det var ynskje til grekarane som var komne for å feire påske i Jerusalem. Ryktet om mannen frå Nasaret hadde nådd langt. Kven var denne merkelege mannen? Det gjekk ord om at han til og med hadde vakt opp døde. Hendinga med Lasarus låg berre nokre dagar tilbake i tid. Dei ville møte han. Sjå Jesus.

Ser du Jesus i Salhus kyrkje i dag?
Vi ser i alle fall det klassiske krusifikset over altaret. Det hjelper oss til å fokusere på Jesus. Men det er ikkje noko anna enn ein trefigur.
I andre kyrkjer ser vi ofte malte bilete. Kunstnarar har sett føre seg ein situasjon dei las om i Bibelen. Vi ser deira tolking gjennom meir eller mindre vellukka kunstverk.
Gjennom mange år stod eg regelmessig framfor altaret og altartavla i Fore kirke i Nordland der eg var sokneprest. Altartavla var eit relativt enkelt maleri med eit motiv som ein sjeldan ser avbilda. Det var av Jesus i Getsemane. Nettopp det er eit vanleg motiv, men akkurat dette biletet er uvanleg fordi vi ser at Jesus lener hovudet inn til ein engel som støttar han og trøystar han. Jesus i bønekamp i Getsemane, same kvelden som han vart sviken. Det står om denne situasjonen i Luk 22,43: ”Ein engel frå himmelen synte seg då for han og styrkte han.”
Det er denne augneblinken som er motivet for altartavla i Fore kirke.

N
år vi i dag les teksten for Fastelavn frå Johs. 12, er vi ikkje komen så langt som til Getsemane i Jesu lidingssoge. Men no nærmar vi oss. No er første steget på lidingsvegen teken, og Jesu veit kvar det skal enda.

Johannesevangeliet skil seg litt frå dei tre andre evangelia i kronologien i det som hende i samband med påska. Og i høvet mellom Getsemanehendinga, slik vi f.eks les om det i Matt.evang kap 26, og vår preiketekst, ser vi at orda liknar kvarandre veldig.
I vår preiketekst heiter det v.27: No er sjela mi fylt av angst.
Men i Matteusversjonen (Matt.26, 37b-39) les vi om Getsemanehendinga:
…han vart gripen av sorg og gru. Då sa han til dei: «Mi sjel er sorgtyngd til døden. Ver her og vak med meg!» Så gjekk han eit lite stykke fram, kasta seg ned med andletet mot jorda og bad: «Far, er det råd, så lat dette begeret gå meg forbi! Men ikkje som eg vil, berre som du vil.»
Vi som er komne til kyrkje i dag, skal i alle fall høyre at fastetida nærmar seg for oss dette året. Saman med Jesus skal vi i tida som no kjem følgje han på lidingsvegen. Kanskje skal vi våge å seie som grekarane: «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Og då skulle eg så inderleg ynske at eg var som engelen på altartavla som eg så mange gonger stod framfor: Engelen som kunne støtte Jesus i hans redsel. Engelen som kunne styrkje Jesus når angsten tok tak med si iskalde hand om hjarta hans.

Men eg er ingen engel. Eg kan aldeles ikkje hjelpe Jesus. Tvert om. Eg kan berre vere med på å auke børa som kviler på skuldrene hans der han er på veg mot liding og død, berande på all verdens synd og skuld og skam.

Men Jesus talar sterke ord til oss i dag. Han seier noko til meg som så gjerne vil vere tenaren hans: ”Den som vil tena meg, må han følgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera.” (v.26)

Det handlar om å følgje Jesu når fastetida brettar seg ut.

Men maktar eg det? Maktar du å vere med han? Vågar vi å sjå? Sjå Jesus?
Meinar vi alvor med orda: «Herre vi ville gjerne få sjå Jesus»

Korleis skal det gå når vi kjem til Getsemane? Jesus låg på kne der og bad. Med ei sjel tyngd til døden av sorg. Men læresveinane hans sov!

Korleis er det med deg og meg?
Har vi søvn i kroppen og søvn i augo og søvn i hjarto når vi skal gå inn i faste?
Eller er det slik at vi alltid er lys vakne, lys levande? Livlege fordi livet vårt kjennest så ubegripeleg rikt og godt at vi må nyte livet. Nyte i fulle drag. Nyte så sterkt at det ikkje er plass til faste. Til bøn. Til å fylgje frelsaren på lidingsvegen.

Vi er tørste. Tørste etter liv. Tørste etter å elske. Elske oss sjølve. Elske våre eigne. Elske livet.
Men elskar vi Jesus? Og elskar vi nesten vår?
Korleis vert det med oss når vi i fastetida som startar på onsdag vert møtte med utfordringa frå Kirkens Nødhjelp om å redusere på privat forbruk og heller gje til dei som er fattige, dei som ikkje har vårt rike liv å vakne opp til kvar morgon?
Tema for Fasteaksjonen 2018 er Kirkens Nødhjelp sitt arbeid med vatn og sanitær i utsette område omkring i verda.

Høyr kva Jesus seier i dag: "Den
som elskar livet sitt, mistar det. Men den som hatar liv sitt i denne verda, skal berga det og få evig liv."

For meg er dette utruleg utfordrande ord. Eg veit noko om kor høgt eg set meg sjølv og mitt og mine. Eg har lova å følgje han. Lova å vere hans tenar. Vere prest for hans kyrkjelyd.

Men likevel: Eg elskar livet mitt, og kan stå i fare for å misse det. Det er ikkje mykje som liknar engelen i meg. Engelen som styrkjer Jesus i hans kamp og bøn og forsaking når han ligg på kne i Getsemane.

I det vi les om i vår tekst, er Jesus på veg inn i Jerusalem, ridande på eit esel, vel vitande om kva som ventar han. Dette hender eigentleg på palmesøndag.
Jesus kjem, som sagt, frå ei storhending i Betania. Der har han vakt Lasarus til live. Han har gjort eit av sine aller største under. Men dette underet skjer altså like før påske. Ikkje lenge etter er Jesus i lag med Lasarus og søstrene hans til ein stor fest heime i Betania. Der vert Jesus salva, før han dagen etter set seg på eselet og rir inn i hovudstaden Jerusalem.
Ei stor folkemengde, inkludert utlendingar frå Hellas, har høyrt om underet om at han kunne vekkje døde til nytt liv. Difor er folkemengda på føtene og står langs vegen for å hylle han. I denne situasjonen talar Jesus dei orda vi har lese saman. Orda som viser kjenslene hans medan han lar seg hylle som livets sigerherre. Han er redd. Han har ei sjel fylt av angst. Men har er klar for det som ventar:

No er sjela mi fylt av angst. Men skal eg så seia: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle eg koma. (v.27)

- til denne timen skulle eg koma!

Han er ferdig. Ferdig til å lida. Ferdig til å dø:
Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, blir det verande berre eit korn. Men døyr det, gjev det stor grøde. (v.24)

Det er til si dødsstund at Jesus er komen. Det er til dette han er på veg. Han er kveitkornet som skal leggjast i jorda. Han skal dø. Men det skal spire nytt liv. Det skal kome grøde. Frukt. Frelsefrukt. Evig liv.

Det er gåva han kjem med til meg. Og til deg.
For han som no skal lide og dø, han som har ei sjel, fylt av angst for det som ventar han, har gjer alt dette fordi han ser at du og eg er totalt avhengige av at han ikkje dreg seg unna.
Han ropar ikkje til sin himmelske far om å sleppe lidinga, om frelse frå den tyngste stund nokon har vore gjennom her på jorda.
Han veit så inderleg vel at det er til dette han er sendt av Gud.

Og han veit så inderleg vel at det er det han skal gjennom når han kjem inn i Jerusalem, det må gjerast for mi skuld. For han ser meg. Han ser at eg ikkje er ein engel som kan styrkje han. Han ser at eg er eit syndig menneske som berre har skuld å kome med. Han ser meg, men er likevel viljug til å døy for meg. Han veit at eg og du, til liks med læresveinane i Getsemane, ikkje kan vake med han gjennom bønekamp og påskedrama. Han ser oss alle. Han ser oss med sine gode frelsaraugo.

Han ser oss.
Ser du Jesus i dag?
I dag var det om å gjere at du kunne sjå kva han har gjort for deg. I dag var det godt om dine augo kunne kvile på eit bilete som kanskje ingen målar enno har festa til eit lerret. Eit bilete av han som sig i kne i bønekamp, i redsel og fortviling, men som likevel aldri har ein tanke om å vike tilbake eller trekkje seg unna. No er stunda hans nær. Han er komen til denne timen. Han er komen for å døy. For å leggjast i jorda som kornet vi sår om våren.

I dag bøyer vi våre hovud i takksemd for at det ligg eit slikt korn i jorda og spirer. Det ligg der og veks slik at vi anar at det er nytt liv i emning når døden har gjort si gjerning med dette kornet. Det er nytt liv i emning for Jesus. Det er von om nytt liv for deg og meg. Grøda skal haustast inn. For når kveitekornet døyr og vert lagt i jord gjev det stor grøde. 

AMEN

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggarkiv