fredag 25. august 2017

Nåde


12.s. i treeiningstida. 27.08.2017
Biskopshavn. Reformasjonsmarkering. Tema: «Nåde»
Preiketekst: Ef. 2,1-10

Nåde.
Kanskje er det dette vesle ordet som meir enn dei fleste andre små ord på fire bokstavar har forma oss? Forma kyrkja vår. Nasjonen vår. Trua vår. Livet vårt.
Grunnen til at det er råd å påstå noko slikt, er at dette ordet var så fullstendig avgjerande for at Martin Luther for 500 år sidan kom inn på sporet av det som førte til reformasjonen av den katolske kyrkja, og etter kvart til at den lutherske kyrkja stod fram.
Same kva vi måtte meine om kristen tru og den kristne kyrkja, eller heilt spesifikt om vår norske kyrkje anno 2017, så skal det godt gjerast å fornekte at Martin Luther har hatt meir å bety for utviklinga av landet vårt enn nokon annan enkelt person vi kjenner frå historia.
Her og no er det ikkje tid for å argumentere for den påstanden, men eg har vanskeleg for å tenkje meg at nokon på truverdig vis vil kunne motbevise det.
Her og no kan vi heller ikkje repetere biografien om Martin Luther. Til det treng vi dagar og veker, og ikkje nokre få minuttar.
Her vi må minne om at han for 500 år sidan var inne i ein voldsom indre kamp. Ei fortvila lengting etter å finne ut av sitt forhold til Gud. «Kan det finnast ein nådig Gud?»
Det var dette som storma inne i den fromme munken. Han som brukte døgnet rundt til å be og å lese og å gjere gjerningar som han hadde fått vite måtte utførast for at Gud skulle sjå med blide auge på livet hans. Han låg på kne i timevis og skurte steingolva i klosteret så fingrar og knær draup av blod. Han reiste til Roma og kjøpte avlatsbrev før han sleit seg på kne opp den lange og bratte og steinete spansketrappa mens han bad og ropa til Gud.
Men han fann ikkje fred. Han fann ikkje den nådige Gud i alt dette strevet. I alle desse gjerningane.
Det var ved å studere Bibelen at lyset gjekk opp for han. Og det var ved å dele dei bibelske oppdagingane sine at kyrkja vart snudd på hovudet. Tyskland vart endevendt. Europa stod i ein ideologisk brann som omforma Tyskland, Danmark, Sverige og Norge for alltid.
Og i dag minnest vi dette over heile landet vårt. 500 år etter. Her i Biskopshavn løftar vi ordet frå reformasjonen fram på nytt. Nåde
Kva betyr dette ordet for oss som lever 500 år etter Martin Luther?
Eg vil seie litt om kva det betyr for meg.
For eg kan ikkje gjere anna enn å klamre meg til nåden. Som menneske og som prest er eg fullstendig avhengig av at Gud ser på meg med nådige auge. For om han såg på meg og skulle bedømme meg ut frå mine tankar ord og gjerningar, då var eg ingen ting verd.
Eg veit om meg sjølv at eg som menneske er verdifull. Slik alle menneske er verdifulle. Men eg veit også at eg har gjort meg sjølv uverdig. Uverdig til å fortene nåde.
Vi har lese likninga om den bortkomne sonen i dag. Og om den heimeverande sonen. Begge hadde gjort seg uverdige til å fortene farens nådige kjærleik.
Eg kjenner meg igjen i dei begge. Eg veit at eg treng ein far i himmelen som står og speidar etter meg. Som inviter meg inn til glede og fest. Slik er nåden. Ufortent. Den klamrar eg meg til, for eg trur eg har fått nåde. Eg trur at eg får nåde. Ufortent.
Eg står her og ser på dykk som har bore eit barn til dåpen i dag. Eg ser dette vesle hjelpelause barnet. Eg har sett det same mange gonger før, og vi veit alle korleis eit slikt lite barn, ufortent og av rein kjærleik vert løfta opp, skifta på, vaska og mata av mor eller far. Og det gjer dei på ein aldeles sjølvsagt måte med eitt einaste utgangspunkt: Ein kjærleik til barnet som er bortanfor ord.
I denne foreldrekjærleiken kjenner eg att Far i himmelen sin nådige kjærleik til meg.I foreldrekjærleik kjenner eg att alt dette eg sjølv er avhengig av i mitt forhold til Gud: Reinsing og oppreising. Eit barn må få bleie. Det må matast, om att og om att. Eit litt større barn fell på grusen og treng trøyst, tåretørking og plaster. Blod må tørkast frå eit lite sår. Gråt skal stilnast når ord vert kviskra i øyra.Slik er nåden. Guds nåde. Ufortent for den hjelpelause. Nåden er som den blankaste foreldrekjærleik.
Dette klamrar eg meg til for min eigen del.
Martin Luther var på fortvila leit etter ein nådig Gud.Han var rett og slett livredd for å gå fortapt. Hamna i helvetet. Han såg for seg djevelen som ein høgst reell, levande og livsfarleg motstandar her i dette livet, og endå verre som ein despot som ville kunne plage han i det ufattelege evige livet.Difor hadde Martin Luther så inderleg bruk for Gud. Gud som kunne sjå i nåde til Martins liv og berge han unna djevel og evig dom.
Kva skal vi tenkje om ein slik inngang til spørsmålet etter ein nådig Gud anno 2017?Vel – slik eg opplever livet rundt meg er det ikkje mange nordmenn som i dag går rundt og er redde for djevelen og fortapinga.Kanskje er det også difor at mange nordmenn ikkje ein gong kjem på tanken om å rope på ein nådig Gud i dag. Heilt irrelevant, vil mange seie.Om Gud i det heile finst, så er det i alle fall kun ein snill og godmodig Gud som er interessant å tru på for nordmenn flest.
Kor snill og godmodig Gud er, kunne vere eit spanande tema å dukke djupare ned i. Men uansett kva vi skal tru og meine om ei slik forstilling av Gud og korleis han er, så er det kanskje eit anna ord som på ein viktigare måte karakteriserer kven Gud er, og kvifor vi menneske ikkje utan vidare kan nærme oss Gud slik vi kan nærme oss kvarandre.
Bibelen lærer oss at Gud er heilag.
Gud er heilag – det betyr at han er rein. Han er utskilt og opphøgd og prinsipielt utilnærmeleg for syndige og ureine. Det bør vi kanskje lage ein bibeltime om her i denne kyrkja. Finne ut kva det betyr at Gud er heilag. Lese korleis menneske vi møter i Bibelen, og som på ein eller annan måte kom nær Gud, reagerte og uttalte seg.
Når vi får ei aning av at vi står framfor den Heilage, då forstår vi også meir at vi som menneske treng Guds nåde. Vi treng Guds nåde for å få frelsa, nå inn til det evige samværet med Gud.
Då er det ikkje redsla for djevelen og det vonde som skremmer oss til Gud. Då er det heller lengten etter å få den nådige reinsinga som gjer at vi kan nærme oss den evige og opphøgde som gjer at vi innser at vi treng Guds nåde over alt anna her i livet.
På denne søndagen der heile vår kyrkje set fokus på dette nøkkelordet, nåde, som Martin Luther har løfta fram for oss, vert vi minna om kjerna i det vi har lese som preiketekst i dag:
«For av nåde er de frelste, ved tru. Det er ikkje dykkar eige verk, det er Guds gåve.» (Ef.2,8)
Dette ordet var med på å opna augene til Luther. Han forstod at nåden var noko han berre kunne klamre seg til og halde fast ved. Ei gåve som vart hans rett og slett ved å tru at han hadde fått det.Han kunne aldri gjere seg fortent til nåden. Då vart nåden ei salsvare. Men nåden er ikkje noko anna enn ei gåve. Gjeven av han som elskar meir enn våre ord kan skildre.
Vi har fått ei gåve frå Gud som opnar vegen inn til det evige om vi vil halde fast på gåva. Tru på nåden. Klamre oss til den.
Samstundes utfordrar nåden oss. Guds gåve utfordrar oss til sjølve å vere nådige mot våre medmenneske.
For tekstordet vårt konkluderer slik om kva det betyr at vi får ta mot Guds nåde ufortent og gratis: «For vi er hans verk, skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar som Gud på førehand har lagt ferdige så vi skulle vandra i dei.» (Ef.2,10)
Korleis kan vi som kristne, slike som har fått nåde, vise så lite nåde mot medmenneske som ropar i naud? Eg sa noko om korleis kjærlege foreldre står fram for barnet sitt som er såra og treng omsorg. Eg brukte ord som «reinsing» og «oppreising».
«Eit … barn fell på grusen og treng trøyst, tåretørking og plaster. Blod må tørkast frå eit lite sår. Gråt skal stilnast når ord vert kviskra i øyra.»
Har vi trøyst til tårer? Har vi plaster på sår? Kva ord får dei høyra, våre medmenneske som treng kjærleik?Om vi les kommentarfelt på Facebook og i avisspalter når framande menneske er omtala er det ikkje mykje nåde å finne.
Bibelordet seier noko til deg og meg som har fått nåde. Det står at vi er: «skapte i Kristus Jesus til gode gjerningar som Gud på førehand har lagt ferdige»
Eg vil klamre meg til nåden eg har fått. Eg vil takke Gud for nåden eg har fått. Den som kan gjere meg klar til å stå framfor den Heilage Gud. Eg ber om at Gud må vise meg dei gode gjerningane eg skal gå inn i slik at eg kan verte ein reiskap for Guds nåde mot mine medmenneske.                           
AMEN

fredag 4. august 2017

Kvile


9. s. i treeingstida I. 06.08.2017
Salhus
Matt. 11.28-20

Mange av oss har nett avslutta sommarferien.
Men framleis er det nokre som gler seg over fridagar, reiseliv eller avkopling i lag med familie og vener.
Ferie er ein god ting. Veldig god. Til og med om store delar av min ferie gjekk med til å hjelpe dei to sønene i familien med to ulike flyttelass nettopp i desse sommarvekene, med alt det stresset det innebar, så har i alle fall eg funne vegen tilbake til arbeidsrutinane med glede, og er klar for eit nytt haustsemester.
Eg nemner to flyttelass. Dermed seier eg òg noko om tunge bører. Ned trapper. Opp trapper. Gjennom dører som er for smale. Med bokkassar som nokon pakka for mange bøker i. Sveitte som renn mens ein ber ut og inn. Stress og tungt å bere.
Så – midt oppe i dette opnar eg Bibelen for å sjekke ut kva eg skal snakke om på første gudstenesta etter ferien. Der møter orda frå Jesus meg som ein mild, kjølande vind:
«Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile!»
Kvile er noko fantastisk. Ikkje minst når ein kjenner seg pressa. Når ein kjenner seg tom. Når ein ser seg sjølv som sitronen all safta nettopp vart kvesta ut or.
Orda frå Jesus har adresse til så mange. Sant å seie trur eg ikkje at han såg for seg slike som bar møblar i sommarferien. Eg trur dei tunge, dei vanskelege børene har anna fasong enn nettopp det.
For når ein bokkasse kjennest tung er det vel helst fordi eg har for slappe musklar. Verre er det når sjølve dagane vert tunge. Når livet vert ei bør. Når vi har tunge tankar. Når vi må bere ei sorg. Eller sove dårleg fordi vi er uroa for eit eller anna.
Vi treng kvile.Når vi er fysisk trøytte. Når livet er ein motbakke i seg sjølv.
Midt oppe i dette kjem altså Jesus oss i møte med sine gode ord. Ord som har ei rot som går heilt tilbake til opphavet. For vi skal ikkje lese mange linjene i vår Bibel før det står at Gud kvilte!
Den allmektige, han som berre med sitt ord kunne skape det ufattelege og ubegripelege universet; han hadde trong for kvile. Difor kvilte han etter den sjette dagen. Etter å ha fullført skapinga, etter at himmel og jord og alt som lever og rører seg der, var ferdig og i samsvar med Guds gode vilje, så kvilte Gud på den sjuande dagen.
Difor er det eit evangelium til oss frå Bibelens første bok: Gud kvilte. Og ikkje berre det. Gud velsigna denne kviledagen. Gud velsigna den sjuande dagen og han lyste han til og med heilag.
Spør du folk om kva som er det største Gud skapte på dei seks dagane, så vil dei fleste svare at det var mennesket. Ingen vil protestere på det.Men Gud skapte på sett og vis også noko stort på den sjuande dagen. Då skapte Gud kvila! Denne velsigna gåva til deg og meg. Gåva til oss menneske. Det er som om Gud ser på skaparverket sitt, han ser at alt er såre godt. Han ser på alt han har gjort, og også Gud ser at mennesket er sjølve kruna på skaparverket hans. Men så vil han liksom setje ein ekstra fin juvel inn i denne kruna. Difor gjev han mennesket ein kviledag. Mennesket er skapt til å arbeide seks dagar og til å kvile ein dag.
For ikkje berre Gud skal kvile på den sjuande dagen. Det skal også du og eg. Gud har gjeve oss ein heilt spesiell dag. Ein velsigna dag. Kviledagen.På denne dagen samlar den kristne kyrkja seg i Guds hus. Denne dagen vil vi bruke til meir enn å kople av frå kontorpult eller fabrikk, frå kassaapparat eller kateter, frå snikkarbelte eller pleieuniform. Denne dagen vil vi bruke til å kople oss til. Kople oss til han som gjev oss lov å kople ut inntrykk, mas og stress. Kople oss til han som har kvile å gje.
Kviledagen er ein dag der forpliktingane i kvardagslivet vert sette på ”vent”, og så lar vi Gud få fylle oss med den gode kvila. Og den kan gjerne vare ein sjuandedel av livet.
Gud har meir å gje enn ein enkelt kviledag for ein sliten kropp. Gjennom tekstordet i dag, ord frå Jesus sjølv, høyrer vi også om det som må vere kvile for sjela: «Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile!»
På dagen som frå skaparens side er utskild og velsigna og avsett til avkopling, kan vi samstundes få lov å kome til han som lesser av oss bører og det vi strevar med som går ut over det daglege arbeidet, det vi gjer for å kunne heve løn. På denne dagen kan vi på ein særleg måte få møte han som vil gje kraft og styrke til å halde ut både gjennom kvardagens strev, men like mykje i møte med det strev som heng saman med at vi som menneske også har ei sjel som treng  kvile og avkopling. Vi strevar med vårt åndelege liv. Med våre bøner. Med vår bibellesing. Med vår synd. Med våre nederlag som kristne medmenneske.
Men Jesus har kvile. Og nettopp ved å gå han i møte på kviledagen, dagen som er utskild og helga for dette føremålet, kan vi finne kraft, styrke og påfyll til å leve både vårt kristenliv og vårt borgarlege liv på ein god måte. 
I den kristne kyrkja er kviledagen ei samansmelting av den jødiske sabbaten – den sjuande dagen, lørdagen etter vår kalender, og Herrens dag, den første dagen i veka, dagen då Jesus stod opp att or grava, søndagen. Som kristne har vi valt søndagen som vår kviledag. Herrens dag. Påskedagen som vender tilbake ein dag i veka.
Dette er altså dagen til minne om at Jesus stod opp att or grava. Då er det veldig meiningsfullt å bruke den både til den regelmessige kvile som kjem att med sju dagars mellomrom, men like mykje til heilagdagen som Gud talar om i det tredje bodet. Den heilage kviledagen.
Og korleis skal vi så bruke denne dagen?Ein ting vert i alle fall meiningslaust. Det er når vi tenkjer på at når Jesus stod opp på denne dagen, så blir vi likevel liggjande i senga på den same dagen.Så altfor mange, også truande kristne, tek kvila så sjølvsagt at ein ikkje giddar å stå opp på denne dagen tidsnok til å helge kviledagen ved å samlast i Guds hus til gudsteneste, bøn og tilbeding.
”Du skal halda kviledagen heilag” står det i det tredje bodet. Slik Gud velsigna denne dagen og lyste han heilag, slik skal vi gå inn under velsigninga det er å samlast i hans hus i lag med dei andre som trur, tilber og lovsyng.
Å halde denne dagen heilag er ikkje det same som å sitje med hendene i fanget utan å gjere noko. Lenge var dette eit utbreidd misforståing mellom truande. Søndagen vart ein forbodsdag. Ikkje arbeid! Ikkje strikketøy. Ikkje lydar av hammar frå kjellar eller hytta som er under bygging. Ikkje fisketurar eller bærplukking. Den pietistiske tradisjonen i vår kyrkje har gjennom hundreåra halde dei kristne kraftig i øyra med alle sine påbod og forbod for kviledagen.
Vi kjenner igjen den jødiske tradisjonen som vi kan lese om i forlenginga av dagens evangelietekst der vi les om læresveinane som plukka kornaks på ein sabbat. «Då farisearane såg det, sa dei til han: «Sjå, læresveinane dine gjer noko som ingen har lov å gjera på sabbaten?» (Matt,12,2)
Kviledagen er ein dag som skal vere heilag. Kviledagen er ein dag vi har fått i gåve. Poenget er ikkje dagen eller reglene, poenget er funksjonen og føremålet. Når reglane tek overhand vert dagen ei tvangstrøye. Det kan mange vitne om frå norsk kvardagskristenliv. Men dagens frigjering frå gamle tvangstrøyer kan kanskje ha slått for langt andre vegen. Der kviledagen vert borte, misser menneske sin fridomsdag. Slik er det for mange i dag. For når alle dagar er like, misser vi det heilage pusteholet i vår veke. Når alle dagar vert handledagar, arbeidsdagar, forbruksdagar og aktivitetsdagar, misser vi ei av Guds finaste gåver til menneska. Dagen då vår eiga oppbygging, restaurasjon, står i fokus. Dagen med ei annleis rytme.
Eg trur ikkje Gud er oppteken av om vi tek fram strikketøyet framfor peisvarmen ein sur søndagsettermiddag. Heller ikkje av at hyttebyggaren gjer ferdig listinga rundt døra inn til soverommet før han reiser heim att søndagskvelden etter ei god og avkoplande helg. Men eg trur at Gud er oppteken av at vi fekk utnytte ein av dei sju dagane i veka til å slappe av, kvile ut og kople frå, og ikkje minst, at vi fekk høve til eit heilagt møte med han som også kvilte på den sjuande dagen. At vi ikkje forsømer samlinga om Guds ord på denne dagen, slik Luther talar om det i forklåringa til det tredje bodet.
Gud skapte kvila. Gud vil gje deg og meg kvile.Men Gud har meir enn ein kviledag med sju dagars mellomrom å by oss.
Forfattaren av Hebrearbrevet held nærast ei preike om dette i brevets 3. og 4.kapittel. Overskrifta på kapittel 4 i Hebr. er: ”Guds folk har ei kvile i vente”. Her vert det skapt ei forventning og ei von om ei endeleg kvile. Ein slags evigvarande kyrkjegang, ein tilstand i fullkomen kvile.
Så er det då framleis ei sabbatskvile i vente for Guds folk. Den som er komen inn til hans kvile, får kvila frå sine gjerningar, liksom Gud kvilte frå sine. Lat oss difor vera ivrige etter å koma inn til denne kvila,… (Hebr.4,9-10)
I dag er det søndag. I dag er det kviledag. I dag er det heilagdag.Takk for at nettopp du fann vegen hit til Guds hus på denne dagen for å helge den ved å lytte til Guds ord, ved å be, lovsyngje og ved å bøye deg ved Herrens bord for å ta i mot den heilage nattverden, og slik møte han som er Herre over denne dagen.
Men du skal vite at det vi opplever på ein vanleg søndag midt på sommaren, det er ein bleik skugge av den fest og glede og tryggleik som ligg der framme ein stad.
Så er det då framleis ei sabbatskvile i vente for Guds folk. Den som er komen inn til hans kvile, får kvila frå sine gjerningar, liksom Gud kvilte frå sine. Lat oss difor vera ivrige etter å koma inn til denne kvila,… (Hebr.4,9-10)






Bloggarkiv