søndag 19. april 2015

Porten - Hyrdingen

3.søndag i påsketida II. 19.04.2015
Åsane kirke (5 dåp)
Johs. 10,1-10

Kjære døypte!
Eg vågar meg på ei slik innleiing av denne preika. Eg reknar med at dei aller fleste av dykk som høyrer på meg no er døypte. Skulle du vere ein av dei som enno ikkje har kome dit i ditt liv, så må nettopp du lytte ekstra godt i dag. Kanskje vil du høyre desse orda som ei innbyding retta til deg? Høyre noko om at det er godt og rett å vere døypt.

I Åsane kyrkje går det kvar søndag mange, mange menneske som ikkje alltid tenkjer over at dei er døypte og høyrer Jesus Kristus til.
Hit kjem det også flokkar med foreldre som ynskjer å bere sin nyfødde born til dåpen. Fem slike born har vi teke mot og døypt i dag.
Eg håpar inderleg at de som kom med borna dykkar i dag forstår kor velkomne de er. Og kor stort vi i kyrkja synest det er at de valde dåpen som ankerfeste for desse nyfødde små liv.

Skulle du kjenne nokon av den aukande flokken av foreldre som lar vere å bere borna sine til dåpen, håpar eg også at du kan møte dei med eit lite ord om at dei når som helst er velkomne til ein samtale med for eksempel ein av prestane våre om det temaet.

Denne søndagen steig du inn i kyrkja vår gjennom dei store, flotte dørene. Først til eit stort forrom, våpenhuset, der vi tok i mot deg, og helsa velkomen. Så gjennom ei ny dør, inn i det runde kyrkjerommet.  Kanskje opplevde du det som å gå gjennom ein stor fin port? Inn i ei slags innhegning der veggane femner rundt deg. Nesten som ei borg. Solide murvegger. Høg himling over rommet der døypefonten står aldeles midt i sentrum.

Kanskje er det omtrent dette bildet Jesus teiknar opp for oss i orda vi nettopp las frå Johannesevangeliet.
Det var noko om ein saueflokk, om ein port og om ein gjetar for sauene.
Eg opna denne preika med å tiltale dykk med orda «Kjære døypte». Det er ikkje like sikkert at du som er døypt set pris på å verte kalla ein sau. Men eg vågar meg likevel utpå. For Jesus har gjort dette biletet til noko vakkert og fint. Han kallar sine nære vener for sauer. Det er dei han har teke på seg å vakte og verne. Om det så kostar han livet. Difor ligg det ikkje noko som helst nedsetjande i å vere ein sau som Jesus vil vakte og verne.

Går vi til kyrkjekunsten, så tvilar eg på om det finst noko motiv som så mange kunstnarar har prøvd seg på å framstille som motivet «Den gode hyrding». Eg ser då bort frå bilete som framstiller krossfestinga av Jesus.
Den gode hyrding, det er søndagsskulemotivet framfor alle andre motiv.
I dag vil Jesus gjennom det han møter oss med i tekstordet lære oss noko om at han, hyrdingen, det er ein som verkeleg kjenner sine, uansett kor mange vi er, og same kor vi måtte opphalde oss.
Men endå viktigare på denne søndagen er det for oss å forstå at slik han kjenner oss, slik Jesus kjenner sauene sine, slik skal vi òg kjenne han som er hyrdingen vår. Vi skal kjenne røysta hans og kunne skilje han frå andre som kallar på oss og kanskje vil lokke oss ut av den trygge innhegninga der han er for å passe på.

Eg nemnde så vidt at vi dei siste par åra har registrert ein stadig aukande flokk av foreldre som sjølve er medlemmer av vår kyrkje, men dei let likevel vere å døype borna sine. Har dei lytta til framande stemmer? Til ei røyst som ikkje er Jesu røyst?

I dag er vi veldig glade for at nettopp du fann vegen til kyrkja og til gudstenesta. Du vert møtt av ei heilt spesiell røyst i dag som du skal lytte nøye til. Det er Jesu eiga røyst. Ikkje prestens røyst, sjølv om presten formar orda og lyden kjem frå prestens munn. Men presten skal tale orda som kjem frå Jesus.
Orda vi har lese.
Orda som lyder slik: Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem.  Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite.  Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

I dag gjekk du gjennom den store kyrkjedøra, inn til Åsane kyrkje. Ein slags port.
Du har lov å forvente at ved å gå gjennom den porten skal du kunne finne Jesus.  For der inne finn du dei menneska som gjerne vil vere sauene hans. Der inne lyder Jesu røyst nå Bibelens ord vert lese, når dåpen og nattverden vert forretta, når Jesu vener påkallar han, f.eks ved inngangen til nattverdmåltidet. Då brukar vi orda: «Du Guds lam, som bærer verdens synder, miskunne deg over oss»

I dette rommet, i det som er Jesus kyrkje på denne staden, der kan du rekne med å finne han som vil vere hyrding for deg.

På veggen heime i stova vår, har kona mi og eg i mange år hatt hengande eit bilete vi er veldig glade i. Det er laga av presten og kunstnaren Bjørn Bjørneboe. Det har mange detaljar, og vi kan ikkje stogge for alle. Men hovudmotivet er ei klassisk norsk kyrkje. Frå den ser vi stigen reise seg mot himmelen. Øvst ser vi nettopp lammet, Guds lam, Jesus Kristus. Og så har Bjørneboe ramma inn teikninga med teksten frå ein av salmane i salmeboka (552): «Her er Guds hus og himlens port, her fra det går en stige, av ord og sakramenter gjort, helt opp til himmerike.»

Denne søndagen handlar det om porten. Porten til Guds rike. Til det evige livet der alle døypte skal leve evig, eller som Jesus seier det: «- ha liv og overflod»
Porten inn til Guds rike, er framfor alt Jesus sjølv.
Det er gjennom han vi finn inn til fellesskapet der vi saman med alle som er hans, alle som er hans sauer, kan leve trygt i trua på han som gav livet sitt for suene sine.
Men ein anna port som vi også skal sjå etter, og som er meir materiell og konkret enn Jesus, er kyrkja og kyrkjehuset.
Der er han nærværande til ei kvar tid. Der samlar han sine døypte vener rundt ord og sakrament. Der lyder røysta hans. Hyrdingrøysta.

Eg håpar du kan høyre denne røysta i dag når han nemner namnet ditt i lag med dei mange andre namn på alle hans vener som høyrer han til.
AMEN


søndag 5. april 2015

Møtestad med livet



1. påskedag ~ I – 05.04.2011
Eidsvåg
Matt 28,1-10



He Qi: "Easter morning"

Enkelte dagar er ikkje som andre dagar.
Påskedagen er ikkje som andre dagar. I kyrkja vår har vi mange dagar i året der vi gler oss og jublar fordi vi forkynner at store ting har hendt. Men ikkje noko kan måle seg med det vi har fått å rope ut på denne dagen. For dette er dagen der døden må vike for livet. Dette er dagen der vi les ord i Den heilage skrifta som gjev oss eineståande grunn til glede og smil.
I dag vil vi juble for livet. ”Livet vant, dets navn er Jesus” Det er visjonen på denne dagen. Det er dette vi vil sjå som ei strålande påskesol over våre liv. Det er dette vi ynskjer for ei heil verd: At livet skal sigre der døden har fare fram.
Vi vil samle oss i lovsong og jubel for han som vann over døden, han som steig ut or grava, for han som lever midt mellom oss.
Vi reiser oss og syng våre høgtidsvers:

NoS 196, v.1-3 (Påskemorgen slukker sorgen)
Tekstlesing

"-Da sabbaten var over".. står det.
Sabbaten var jødane sin gamle kviledag. Ein dag med strenge reguleringar. Mangt og mykje var ikkje tillate den dagen, og av den grunn hadde ikkje dei to kvinnene som gjerne ville ha stelt Jesu døde kropp fått gjort dette. Jesus vart gravlagt ved inngangen til sabbaten, fredag kveld. Fredag og heile laurdag og litt inn i den tredje dagen - søndagen låg Jesus i grava. Men så var sabbaten slutt og dei to som begge heitte Maria kunne gje seg i veg til grava.

Sabbaten var til ende. Den gamle tida var over. Det er tidleg om morgonen, den første dagen i veka. Det lysnar av dag, står det.
Ja i sanning var det gamle til ende.
Ikkje meir sabbat. Den er til ende, både i bokstavleg og i overført tyding. Men ei ny tid renn; ei ny tid der Herrens dag - søndagen - avløyser den gamle jødiske kviledagen. Dagen som Herren har gjort.
Det hende medan det lysna av dag. Og jammen vart det også lyst. For det var eit nytt lys som gjekk opp denne tidlege påskemorgonen.
Langfredagsmørkret rår ikkje lenger. Ved det tidlege morgongry renn sola over ei ny tid, ei tid der dødens krefter har måtte vika for Livet.

Dei to som begge heitte Maria, var på veg til grava, for å stelle ein død, for å minnast Jesus som hadde vore så viktig i deira liv. Men grava var tom! Dei hadde gått til ei grav for å minnast. I staden for ein minnestad med døden i sentrum, kom dei til ein møtestad med livet i sentrum. Ei tom grav, og ein levande Jesus. Det var underet som varsla den nye tid. Det var dette Herren hadde gjort på denne forunderlege dagen.

Og kvinnene fekk meir å tenkje på enn kva som var i grava. For det hende mykje dramatisk rundt dei.
Vi les at det kom eit kraftig jordskjelv, der ved grava.
Og vi spør: Kvifor eit jordskjelv?
Sjølvsagt er det vanskeleg å gje eit definitivt og avgjort svar på dette spørsmålet, men ettersom vi ikkje kan tru at noko av det som hende på denne historiske merkedagen som så eintyding var signert med Herrens finger var tilfeldig, trur vi heller ikkje at jordskjelvet var tilfeldig.
Var det eit etterskjelv av jordskjelvet vi høyrer om langfredag? (Matt. 27,51.54).
Eller er det dei veene som innevarslar endetida som tek til? (jfr. Matt.24,27f)

I alle høve ser vi at oppstodeunderet var så mektig  at jorda rett og slett ikkje tolde vekta av Jesu gjerning. Allereie på langfredag les vi at
Jorden skalv og klippene slo sprekker. Gravene åpnet seg, og kroppene til mange hellige som var sovnet inn, ble reist opp.  (Matt 27:51-52)

Kva var jordskjelvet?
Vi les at det kom "-et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side."

Jordskjelvet kom ikkje frå jordas indre. Jordskjelvet kom frå himmelen. Jordskjelvet var eit resultat av at Herrens engel steig ned. Det mektige som føregår ved Jesu oppstode, føregår ikkje i jorda, men i himmelen. Det er Guds himmelske krefter, representert ved engelen, som kjem til jorda og vekkjer Jesus opp att frå dei døde.
På framsida av programarket for denne gudstenesta kan du sjå korleis den kinesiske kunstnaren He Qi forestiller seg denne hendinga.

Det engelen gjer, er forunderleg. Han rullar steinen bort frå gravopninga. Ikkje for å demonstrere kor sterk og mektig han er. Heller ikkje for at den døde Jesus skulle kome seg ut or grava. Han var allereie ute. Han var mellom dei levande. Men steinen måtte bort for at kvinnene skulle få sjå inn i den tomme grava. Steinen måtte bort for at vi kan sjå inn på staden der døden tapte.

Det var veldige ting som hende på Herrens dag. Herrens eige verk vart gjennomført. Og når Gud Herren handlar til frelse for ein heil menneskeslekt, er det ikkje merkeleg om det vert sett sterke kjensler i sving.

Den første kjensla som melde seg var redsle. Redsel. Frykt. Otte. Det står om vaktmennene, som også såg engelen, at dei
"-skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde."
Sjå ein gong til på bilete i programmet; korleis kinakunstnaren har fått fram dette forunderlege: Vaktene var sette til å vakta døden, men dei vart ramma av livet.
Det var vaktene sjølve som vart liggjande som døde. Påskedagen vart styrkane til denne verda slegne i bakken. Av redsel og i vanmakt.
Med makt og med sverd hadde soldatane og vaktene tvinga Jesus til rettarstaden. Dei hadde aldri merka seg Jesu profetiske ord i samband med at han vart teken til fange:
"- alle som griper til sverd, skal falle for sverd" (Matt. 26,52)
I møte med livet, låg vaktene att som døde.

Men også kvinnene var naturleg nok redde.
Dei vart difor straks tekne inn i himmelsk sjelesorg av engelen sjølv:

"- Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!   

Det er ikkje alltid lett å sleppe redsla på kommando.  Men når det bydande 
"- frykt ikke!" kjem frå englemunn, nærast som eit himmelsk bydeord, og når engelen samstundes har ei grunngjeving som overgår alt som nokon gong har vorte sagt til sørgjande menneske, då kan vi tenkje oss at kvinnene si redsle veik for undring og forbløffing:

"- Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!"

Det var litt av ein bodskap dei fekk å forkynne til Jesu læresveinar desse to kvinnene. Her var det ikkje noko form for kvinneleg teieplikt i forsamlinga. Desse to, som begge heitte Maria, -to kvinner- vart sendt av ein engel for å forkynne for Jesu næraste vener dei viktigaste orda som kyrkja har fått å forkynne: "Han er oppstått!"

"-Skynd dere av sted!" sa engelen.
Og dei så gjorde. Dei skunda seg. Framleis redde. Men redselen var blanda med den fantasiske kjensla av glede. "redde, men jublende glade", står det om Maria og Maria.

Påskedagen er Herrens dag. Underet hende. Uforståeleg. Ulogisk. Men med ettertrykkeleg himmelsk stempel på det heile. Grava var tom. Jesus lever. Og kvinnene er forsongarar i eit verdsomspennande jublekor på Herrens dag.

Engelen fortalde det til kvinnene: " Han er stått opp fra de døde og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham. ­ Nå har jeg sagt dere det."

Den oppstadne hadde allereie forlate gravstaden. Han høyrde heime i livet. Det var tilbake til livet at kvinnene skunda seg. Bort frå grava og tilbake til livet, sprekkeferdige med påskedagens nyhende, snubla dei seg ut i verda for å fortelje om ei tom grav der døden hadde lidd eit endeleg nederlag. Redselen deira, forvirringa og sorga, veik etter kvart plass for ei fast tru på at han som hadde lagt i grava, verkeleg levde. Ei tru som også du og eg kan gripa tak i. Vi lyttar til engelens vitnemål, til det kvinnene forkynner, og vi les vidare i evangeliet enn det påskedagens preiketekst omfattar, og vi ser at den oppstadne Jesus verkeleg møtte dei og helsa dei.

Dette er det som kveikjer trua vår. Dette er det som gjev oss von om at døden verkeleg er overvunnen. Til og med der krigen har herja. Der lidinga har overgått forstanden. Der sjukdomen trugar. Livet er sterkare enn døden alle desse stadene. Slik livet skal vise seg sterkare enn døden, også ved gravene i Eidsvåg eller i Åsane.

Påskedagens utfordring er å ta til seg dette i tru. At hans siger over døden skal gje oss alle siger over døden på den yttarste dagen.
Ser du vegen ut att frå kyrkja og inn i verda der døden herjar? Vil du gå ut dit i dag i lag med kvinnene?
Frå påskehelg og inn i kvardagen med eit nytt ankerfeste for vår tru:

Jesus lever! Døden er overvunnen!                                                              

AMEN!

fredag 3. april 2015

Nådeblod


Langfredag 2015
Eidsvåg
Matt .26,30-27,50

"Red Crusifixion" av Daniel Bonnell

Dramaet på langfredag går utanpå det som til og med blaserte veteranar i TV-sjåing og videovaldkonsumering kan varte opp med. Alt det forferdelege som skrekkfilmane som vert sensurerte til 18-års aldersgrense; det er på plass.
Svik og løgn. Korrupsjon. Blod. Smerte. Skrik. Nyfikne tilskodarar. Alt kunne danna ramma for ein tradisjonell, men ufyseleg valdsfilm, lik dei mange som flimrar over våre skjermarar og som gjer mange av oss så sløve at vi ikkje lenger reagerer på vondskap og djevelsk brutalitet.

Likevel er det stor skilnad på alt dette skodespel, og på det som hende med Jesus langfredag. For her er skodespelarane bytte ut med verkeleg menneske. Svikaren Judas er ingen rollefigur. Han er ein tragedie som endar i fortapinga. Fornektaren Peter trong ikkje løk for å framkalle falske tårer som kunne tilfredsstille ein eller annan kameramann. Hans såre gråt sleit i dei djupaste hjarterøtene hans. Han ana omfanget av sviket sitt i det same hanegalet stilna.
Pontius Pilatus står tilbake som ein prototype på den feige og upålitelege dommar og embetsmann. Mange liknande personar er framstilte i litteraturen og i filmar fram gjennom tidene. Ja, også i det verkelege livet har slike menneske funnest. Likevel: Pilatus var slett ikkje oppdikta. Men han står att som ein karikatur av ein dommar.

Det er heller ikkje det faktum at dette verkeleg har gått føre seg, som set langfredagsdramatikken i ein så heilt spesiell særstilling. Det som gjer dette til noko fullstendig eineståande, er at i dette dramaet, så har vi alle ei rolle. Hovudpersonen er Jesus. Men i det som utspelar seg i Jerusalem og på Golgata er det med tallause statistar. Eg er ein av dei. Du er ein annan.

Det er lett å rygge tilbake i møte med ein slik påstand. Slik Peter gjorde det då han vart attkjend og plassert som ein av dei som var i Jesu følgje: "Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg" (26,73)
Han vart attkjend. Panikken tok han. Ville dei arrestera han også? Han som hadde svore på at Jesus kunne lite på han. At han ikkje skulle svikta. Bannorda rann or Peters munn. Han svor og forsikra: "Jeg kjenner ikke denne mannen" (26,74)

Eg står og ser ut over ein lyttande kyrkjelyd. Ein kyrkjelyd med døypte kyrkjemedlemer. I langfredagslyset er det som om vassmerket på hovudet til dei døypte stig fram. Ja, til og med krossmerket du vart teikna med kan skimtast. Krossmerket du fekk teikna over deg i dåpen:  "- at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på han." 


Visst er du en av dem!
Vi er ein kyrkjelyd i dag av døypte kyrkjemedlemer. Døypte til Jesu død og oppstode, som det står i Romarbrevet. Vi har våga oss inn i Guds hus på denne langfredagen. Vi er attkjende som slike som er involverte i Jesu død. Døypte til hans død.

I dag ser vi endå ein gong på dette forferdelege som hende med Jesus. Og med Judas som svik han til døden og som sjølv enda i fortapinga. Vi ser Peter som fornekta, men som reiste seg etter eit djupt, djupt fall.
Men det er ikkje berre i Bibelens historielys vi skal sjå på det som skjer. Vi stig på ein måte inn i historia og vert gjort samtidige med dramaet. Vi er med på det heile. Vi er av dei som ser historia på avstand, men som så lett gløymer at vi sjølve er ein vesentleg del av historia.
Også du og eg er ein del av langfredagsdramaet.

Pilatus stod med handduken og tørka dryppvåte hender. Han gjorde eit siste desperat forsøk på å skuve frå seg den ekle kjensla av å dra seg unna eit ansvar som berre var hans. Han var dommaren. Han skulle vurdere skuld og uskuld. Og alt han hadde sett og høyrt i møte med Jesus tilsa berre ei einaste fornuftig domskjenning: Uskuldig! Frikjent!
Men han var fanga inn av mobben. Av oppiska hatstemning. Han var ingen upartisk og rettferdig dommar. No freista han å vaske skulda av seg:
- Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La blodet hans komme over oss og våre barn.» (27, 24-25)

Pilatus si handvasking har for all ettertid stått som symbolet på ansvarsløyse og duglaust leiarskap. Men folket sitt rop gjekk likevel i oppfylling: «La blodet hans komme over oss og våre barn.»

Folket var skuld i at Jesu blod skulle renne ut or den døyande kroppen på krossen. Folket som ropa krossfest var sjølvsagt medskuldige i det som Pilatus var hovudansvarleg for, at dødsdommen over Jesus vart avsagt. Men kor bokstavleg folket sitt rop skulle verte gjeldande for all etterslekt, tenkte neppe nokon av skrålhalsane i Jerusalem over denne dagen: «La blodet hans komme over oss og våre barn.»

Jesu blod kom over borna til dei som ropa krossfest. For desse borna, det er deg og meg. 


Dei skjøna nok ikkje rekkevidda av sine rop. Profetiske rop var det nærast. Dei bad om å få bere si eiga skuld. Dei forstod ikkje at det som dei meinte var blod frå ein som fortente døden, eigentleg var blod frå ein skuldlaus som leid døden i staden for dei mange skuldige. Dei meinte at dette var straff som fortent. Det var det for så vidt også. Det var berre det at dei som fortente straff var folkemengda som skreik, det var Pilatus som dømde ein uskuldig, det var Peter som fornekta, og ikkje minst det er oss; alle vi som vart døypte til Jesu død for at det skulle gjerast soning for våre synder, for vår skuld.  - hele forsamlingen svarte: «La blodet hans komme over oss og våre barn.»

Her er det at Gud oppfylte folkemengda sine bøner langt utover det dei sjølve forstod:
Gud fylte det blodet som rann frå såra til den skuldlause og krossfeste Jesus Kristus med eit heilt nytt innhald. Gud gjorde Jesu blod til nådeblod.
For alle som er involverte, anten det er bødlar eller krossfesta røvarar, anten det er Peter som fornektar eller du og eg som er for feige i kvardagen til å stå opp og rope ut at vi tilhøyer den krossfeste og oppstadne Jesus Kristus og eg trur på han; for oss alle draup det dråpar med nådens blod frå såra til den døyande Jesus på krossen.

Langfredagsdramaet inkluderer difor oss alle. Eg er ein av dei. Du er ein av dei. Kanhende er det ikkje farleg for deg og meg å stå fram og seie dette. Ikkje slik det var farleg for Peter. Han risikerte trass alt å verte arrestert han òg. Likevel dreg vi oss unna. Det skal så mykje til å involvere seg i alt dette. Det er så mykje som går utanpå min forstand.

Ja visst!
Lat deg likevel involvere. For det angår deg i aller høgste grad. Profetien frå folkemengda har gått i oppfylling: «La blodet hans komme over oss og våre barn.»
Dette blodet er i dag eit nådeblod. Og at det verkeleg gjeld deg og meg, det får vi handfast prov for når vi ved neste nattverdhandling her i kyrkja knelar ned og grip rundt kalken som vert rakt fram frå altarbordet: "Dette er Jesu blod". Eller kanskje vi høyrer orda ”Kristi blod – utøst for deg”
Når vi i nattverden rekkjer fram hendene våre og let kalken verte fylt opp, når vi fører klaken til munnen og drikk, då vert underet levande der og då. Hans blod har kome over oss, og det skal kome over våre born.

Han drakk sin kalk til døden. Blodet hans rann. Han anda ut.

Vi drikk hans kalk til livet. Blodet hans rann for mi skuld. For di skuld. Vi skal leve til evig tid fordi han døydde på krossen!

Bloggarkiv