søndag 22. mars 2015

Tenarsinn

Maria bodskapsdag II. 22.mars 2015
Gjerstad
Lukas 1,46-55
Er det nokon av dykk damer eller jenter her i kyrkja i dag som heiter Maria?
Vi fekk aldri ei jente i vår familie, men hadde vi gjort det, trur eg ho hadde fått namnet Maria.

Namnet er vakkert. Og eg trur Maria var vakker. Ho som vi møter på denne søndagen; på dagen som kjenner vi som Maria bodskapsdag. Vi feirar denne søndagen så nær ni månader før jul som det er råd å få det til. Om tre dagar er det 25.mars. Det er ni månader til juledag, dagen for Jesu fødsel. Difor feirar vi og minnest at Maria fekk englebesøk og bod om at ho skulle verte mor til Jesus, at ho skulle føde eit barn som ingen mann var far til, derimot var barnet ei frukt av Guds vilje med henne.

Maria var rett og slett ei ungjente, truleg omtrent på alder med dykk konfirmantar som har funne vegen til kyrkje i dag.
Vågar du tanken, du konfirmantjente, at dette hadde handla om deg?
Vågar du tanken, du konfirmantgut, at du fekk vite at ei du gjekk på skulen med skulle bli mor. Med ein aldeles ukjend far?
Vågar du tanken, du som er far eller mor til ein av desse unge at det hadde hendt med ein av osterøyungdomane?
Og hadde vi vore i stand til å ta inn over oss at det handla om eit under, og ikkje om overgrep eller om sex som kom alt for tidleg?

For her er Gud far. Og Maria er mor. Vi møter Maria som den unge kvinna som stiller heile seg til disposisjon som tenarinne for den Allmektige. Ikkje berre vert morslivet hennar bustad og oppvekstrom for det underfulle livet som er skapt i henne. Det er heile Maria – kroppen hennar, viljen hennar, sjela hennar, jubelen hennar, gleda hennar – alt som bur i Maria - som slik koplar seg opp mot den Allmektige Gud når det nye livet festar seg i henne og utviklar seg fram mot fødselen vi feirar så grundig kvar einaste julehelg.

For med Gud som far og Maria som mor, kjem til slutt han som er Guds son inn i verda. Han som er av Gud, frå Gud, han er den som det framfor alt handlar om på denne dagen. Det handlar om Sonen meir enn om mora og meir enn om faren. Det handlar om Jesus på denne dagen. Om underet som hende då Jesus vart menneske, då Jesus vart vår bror.
I dag står familien i sentrum. Far – mor – son
I dag står familien i sentrum. Far; Gud – mor; Maria – son; Jesus, han som også er bror. Vår bror Jesus Kristus.

I dag er det meininga at alle vi som er ein del av ein familie, som sjølve er fedre eller mødre, som er søner eller døtre, at vi skulle få augo våre opna mot han som er vår store Far, han som kallast den Allmektige, han som Maria kallar for Herren, eller for Gud, min frelsar.
Og då må vi få augene opna for at til sjuande og sist handlar det om vår bror, Jesus, som er på veg inn i vår verd, inn mellom vanlege menneske.

Vi har lese eit avsnitt frå vår Bibel som vi kallar Marias lovsong.
Maria jublar i glede over at ho anar litt av underet – det at Gud skal la henne bli mor.
Vi kunne stansa for mange av dei motiv Maria har for å juble.
Vi kunne sett på mange av dei orda ho brukar.
Eg trur knapt at det er slikt ungdomar i vårt land i dag går rundt og syng på, slik til dagleg. Og når vi les desse orda til Maria i dag, må vi verkeleg undrast om denne pur unge jenta faktisk forstod kva ho sa..
Sant å seie spelar det neppe så stor rolle. Men ho sa det slik.

Kanskje var det ei form for profetisk jubel som bobla over i Maria etter at ho hadde hatt englebesøk, og etter at ho hadde fått delt opplevinga si med Elisabeth, slektningen hennar, som også bar eit under av eit barn i sitt morsliv.
Uansett  så kan vi i vår evangelietekst lese korleis Maria tek i bruk dei heilt store orda. Dei orda knapt nokon av oss ville teke i vår munn på fullt alvor. Det er ord som seier noko om Gud. Om han som er far til barnet ho ber på. Men det er også ord som seier noko om Maria. Som seier noko om tenarsinn. Om vilje til å vere Herrens utvalde reiskap.

På denne spesielle søndagen her på Osterøy, når konfirmantar seinare i dag skal ut etter vegane med ei innsamlingsbøsse i hendene og be om ei god gåve til Kirkens Nødhjelp sin fastaksjon, då må vi òg snakke om tenarsinn. Om vilje til å vere Guds utvalde reiskap. I dag skulle det vere ekstra god grunn til å lytte til Maria sine ord når ho prisar Gud for underet som skjer med henne.

Vi tenkjer vanlegvis stort sett på oss sjølve. På det som synest viktig i mitt liv, i våre liv. Viktig for min familie, for mine born.
Men Maria flyttar blikket frå sin eigen navle, bort frå den magen som skal vekse seg like stor som andre komande mødre sine magar. 
Ho løfter blikket og ser den Allmektige. Skaparen. Livgjevaren. Vår Far.
Og så syng ho lovsong.
Maria jublar, syng og lovprisar.

Kvifor?
Fordi ho anar den store samanhengen. Samanhengen mellom Guds gode vilje for den slekta han har skapt, som han har gjeve liv og som han ser treng miskunn og nåde og frelse, og det liv ho no ber i sin gravide mage.
Om alt dette brukar Maria slike  flotte ord.
Ord vi sikkert aldri hadde kome på ein gong..

Desse orda skal du ha i tankane dine, du som snart skal gå ut med fastebøssene:
Først møter vi ordet fattigdom.
Maria seier om Gud: «-han har sett til si tenestekvinne i hennar fattigdom»
Gud ser dei fattige. Han såg den fattige ungjenta.
Han ser fattige ungjenter i dag. Dei skal ikkje verte mødre til Guds son.
Men i dag merkar desse fattige meir enn dei fleste andre til konsekvensane av klimakrise, tørke eller flom. Forureina drikkevatn og milelange vegar for å hente det livsviktige vatnet. Gud ser ungjentene som ber vatnet heim i timevis kvar dag.
Gud ser dei unge gutane som skal dyrka jorda, men som får flom eller tørke i fanget slik at livet går aldeles i stå. Framtida fell i hop.
Og Gud ser tenåringar på Osterøy som lever sine liv i den aller største kontrast til fattigdomen ute i verda. Han ser mobilane dykkar. Han ser sportsutstyret. Han ser bankkontoane som for dei fleste av dykk vil få store tilskot til på konfirmasjonsdagen.

Gud ser dykk. Han såg også Maria. Han valde henne ut på ein heilt spesiell måte til å verte mor til hans son. Når han ser dykk, ser han noko anna enn han såg i Maria.
Men han ser framleis etter vilje til å vere hans tenarar. For Gud bur i verda med si frelse også i dag. Gud vil framleis vere nær dei fattige. Og han vil vere nær også hjå dykk som i dag kan stå fram som hans tenarar.
Men då skal du ikkje gløyme Maria sine ord. Alvorlege ord  til håp og trøyst for fattige og undertrykte til alle tider. Difor lovsyng Maria Gud med slike ord:
«Han metta dei svoltne med gode gåver, men sende dei rike tomhendte frå seg»
Korleis er det for oss?
Forstår vi at Gud gjennom Jesus, vår bror, har gjort oss rike?
Forstår vi at Gud i tillegg har velsigna oss i dette landet vi bur i, slik at vi i dag kan velte oss i materiell rikdom, velstand, pengar?
Forstår vi at vi ved å bruke våre liv for å hjelpe dei fattige, dei svoltne, med gode gåver, kan gje vår pris og ære tilbake til Gud?

Litt slik Maria gjorde det. Vår teneste i dag, skal vere vår lovsong.
Denne søndagen gjer vi som Maria. Av hjarta vil vi vere med på å opphøgje Herren. Med takk og med glede vil vi lovprise han for at han, vår Far, valde ut Maria til å verte mor til Guds son, han som er vår bror og som heiter Jesus Kristus.
”- store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; heilagt  er hans namn.”
AMEN


søndag 15. mars 2015

Slangen

4. s. i fastetida - II. 15.03.2015
Arna
Johs. 3,11-16
Ser du slangane for ditt indre auga?
Det er nokre ekle kryp. I alle fall synest eg det. Men eg veit at andre likar slangar og krypdyr. Reptilar. Eg har slike menneske tett innpå meg, i nær familie.
Likevel trur eg at dei fleste av oss ryggar tilbake i møte med giftige slangar. Det har vi faktisk all grunn til. Særleg når gifta deira er dødeleg. Det skal vere meir enn 100 slangeartar som er så giftige at dei kan ta livet av menneske. I flg Wikipedia er det millionar av menneske som årleg vert bitne av giftslangar, og ca 125.000  menneske døyr kvart år av slangebitt, dei aller fleste av desse utanfor Europa.

Ein stad i øydemarka mellom Egypt og Israel hende det altså at det aula fram av giftige slangar. Serafslangar er dei kalla. Før stod det i Bibelen: ”giftslangar” eller ”eiterormar.”
Desse slangane dukka opp mellom israelittane som var på flukt heim frå fangeskap i Egypt. Men flukta tok uhorveleg lang tid. Til saman 40 år på ei strekkje som tilsvarar omtrent avstanden mellom Bergen og Oslo.

Eit utolmodig folk klaga seg til Moses. Øydemarka verka til å døy av. Elendig, einsidig mat. Sand og sol og tørke. Lengten stod til kjøtgrytene i Egypt, meir enn til eit ukjend heimland eit stykke bortanfor øydemarka. Folket sutra og klaga. Det er lett å forstå. Men vi ser likevel at Gud ikkje var fornøgd med det som hende.
”Då sende Herren serafslangar inn mellom folket”, står det. ”Mange døydde”.

Slangane vi møter i Bibelen, og særleg i GT, skal vi ikkje gå fort forbi.
Vi skal stanse opp litt og sjå nærare på kva dette eigentleg er.
Om dette er bokstavleg historie, kan vi sjølvsagt spørje etter. Men forteljingane står der. Og ut or desse forteljinga stig det eit bilete av oss menneske. Og av Gud.

I Bibelen møter vi slangar lenge før vi kjem så langt som til forteljinga vi har lese om slangane som tok livet av israelittar under utfarten frå Egypt. Allereie i Bibelens 3.kapittel, i 1,Mos. 3,1 les vi: ”Slangen var listigare enn alle villdyra som Herren Gud hadde laga.”
Vi kjenner forteljinga vidare. Om slangen som lokka. Om Eva som åt, om Adam som også fall i synd. Og om korleis Gud forbanna slangen – symbolet på vondskapen og djevelskapen i verda: Då sa Herren Gud til slangen: «Forbanna er du, utstøytt frå alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krypa, og støv skal du eta alle dine levedagar. Eg vil setja fiendskap mellom deg og kvinna, di ætt og hennar  ætt. Han skal råka hovudet ditt, men du skal råka hælen hans.» (1.Mos 3,14-15)

Slangen i GT er symbolet på synda. På den gifta som har død med seg. På dette som trengjer inn i mennesket og øydelegg for livet og for æva.
Det er ikkje tilfeldig at når vondskap og djevelskap og synd skal kle seg i noko skapt og levande, så framstiller Bibelen alt dette vonde i form av den giftige og farlege slangen. Den som kjem smygande, krypande, lydlaust og overraskande, og som kan hogge til så kjapt og uventa at vi menneske ikkje maktar å kome oss unna.
Slangen er eit veldig godt bilete på synda og freistinga som ligg på lur og som kan føre med seg at eit levande gudsliv vert forgifta, eller i verste fall døyr.

Gå vi tilbake til øydemarka, må vi undre oss over at når folket klagar si redsle over slangane til Moses, så forordnar Moses ein ”medisin” som til og med for så lenge sidan måtte opplevast som meiningslaus eller beint fram latterleg: «Lag deg ein serafslange og set han på ei stong! Alle som blir bitne, skal sjå opp på han. Då skal dei leva.» (4.Mos21,8)
Deira einaste håp om å overleve slangegifta, besto i å løfta blikket og sjå på den koparslangen som Gud hadde sagt at Moses skulle setja på ei stong. Koparslangen viste seg å verta redninga for ørkenfolket. Ei løysing som kanskje syntes latterleg for dei som stod midt oppe i dramatikken.
Hadde det i staden vore snakk om store bøneseremoniar eller magiske formlar eller mystiske medisinar, så ville vel neppe noko råd vore uprøvd. Men å løfta blikket og sjå på ein koparslange? Det hørdest dumt ut.

Bibelen slår likevel fast:
"- når nokon vart biten av ein slange og såg på koparslangen, fekk han leva”

Vi flyttar oss frå Moses og øydemarka til Jesus og Nikodemus. Det er frå samtalen mellom desse to at preiketeksten vi har lese i lag er henta.

Nikodemus, denne forfina embetsmannen som sneik seg ut utanom all vanleg kontortid, og oppsøkte Jesus midt på natta, og som frå Jesus fekk høyre ord om å bli født på ny. Neppe det ein storkar som Nikodemus såg føre seg som fornuftig tale frå ein som han tiltalte som Rabbi – altså ein lærar. Nikodemus ville vite meir om dei himmelske ting. Og i alle fall har eg vanskeleg for å tru at han fekk høyre noko som var slik han hadde førestilt seg då han og Jesus sat der i nattemørket, kanskje i lyset frå ein bleik oljelampe og samtalte om djupe og store spørsmål.

I denne samtalen er det altså at Jesus vrir på tidsbrytaren og tek Nikodemus med tilbake til den gongen slangane smøyg seg mellom livredde israelittar ein stad i sanden mellom Egypt og Israel.
Først tala Jesus om å verte fødd på ny. Fødd av vatn og Ande. Så held Jesus fram sin Nikodemustale slik:
Og slik Moses lyfte opp ormen i øydemarka, slik må Menneskesonen lyftast opp,  så kvar den som trur på han, skal ha evig liv.

Jesus og Nikodemus tala om dei himmelske ting.
Jesus talar då til Nikodemus om slangar og øydemark. Jesu koplar vegen frå død til liv til denne ubegripelege hendinga i øydemarka der israelsfolket fekk liv ved å sjå på ein død metallkopi av ein slange.

I våre dagar må vi undre oss. Kva i all verda er dette? Magi? Trolldom? Overtru?
Det Jesu talar om, er korleis skaden frå opphavet kan gjerast god igjen. Slangen er vondskapen. Det er freistinga. Det er djevelen i paradis som førte synda inn i verda.
Og slangen dukkar opp igjen i øydemarka.
Men den døde slangen, metallslangen, koparormen, oppløft på ei stong, er den som bergar liv til livredde og fortvila folk som pleia sine ormehogg ute i sanden.
Det er ufatteleg. Som eit eventyr.
Men dette er ei profetisk handling som skjer der Moses let seg leie av Gud til å gjere dette forunderlege, til å forme ein slange av kopar og løfte han opp slik at dei som løftar augo i tru bergar livet.
Det er ei handling som peikar fram mot Jesus.

I samtalen med Nikodemus stig Jesus inn i rolla som koparormen. Som den som skal hengjast på ei stong, på ein kross, og som skal verte til liv og fred for alle som maktar å tru det ubegripelege. Til å løfte blikket. Det er så enkelt. Likevel så vanskeleg fordi det er så lett. Vi får oss ikkje til å tru at det kan nytte. Å sjå. Å tru

Men enno ein gong vil Jesus minne oss om sanninga som ligg i det å tru det utrulege. Å tru på han som døydde. Som var livlaus på ein kross, men som likevel vart til liv for eit heil menneskeslekt. 

Ditt evige liv - livet i Guds rike - dåpslivet ditt - kan bergast frå synda si dødelege gift. Det skjer ved å sjå på Jesus! Det skjer ved å tru på Jesus. Det skjer når orda frå Jesu munn – dei vi kjenner att som det vi kallar for ”Den vesle Bibel”  får slå rot i hjarta vårt og vere det vi trur, det vi lever på, og det som skal vere vår grunn når døden hentar oss. Då startar det nye livet.
 For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv.
Menneskesonen, Jesus sjølv, skal løftast opp på ein kross,
-så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv

Her har vi frelsesgrunnlaget.
Den krypande, ekle, giftige slangen vil vere der. Han vil kome med sine hogg. Han vil til og med ramme oss så det svir.
Men vi kjenner han som kan berge oss frå gifta. Frå synda. Vi trur. Vi løftar augo våre og ser på Jesus. På Menneskesonen som heng der oppe på krossen.

Det er vårt håp. Det er vårt liv her i dag. Det er vårt evige liv som gjer at vi kan døy med fred og håp når den dagen kjem.    AMEN

Bloggarkiv