lørdag 19. april 2014

Daggry

ANDAKT TIL ASKØYVÆRINGEN. 

PÅSKEDAG – Bibeltekst: Lukas 24,1-9


Daggry.
Dagen med lyset sigrar alltid over nattemørket. Dagen med arbeid og aktivitet tek over for draumar, søvn og kvile. Slik er det veka gjennom. Bortsett frå den eine dagen. Dagen som gryr med helg. Dagen som ber høgtida med seg. Herrens dag. Denne eine dagen som både minner om Guds skaparakt som vert krona med kvile, men som endå meir er Herrens dag, den første i veka, som gryr til minne om daggry i Jerusalem for lenge, lenge sidan.

Daggry. I denne korte timen der sola viser seg, og skaparverket litt etter litt stig ut or skuggane, skal kvinner gje seg i veg mot gravstaden. Også tankane deira er sveipte i skuggar. Kjenslene deira er frynsete av sorg. Augo er såre av gråt, og av netter nesten utan søvn.
Dei er ikkje trusheltar. Dei er trøytte, sørgjande, fortvila.
Dei rakk å vere med å leggje Herren Jesu kropp i grav før sabbaten gjorde ende på den lange fredagen. Det vart inga kvile for dei gjennom helga. Berre sorg. Og så eit besøk i dei innerst skapkrokane der den velluktande olja var gøymd. Den som berre skulle brukast når døden gjesta huset.
Døden, i si mest brutale form, hadde røva Jesus frå dei. Kunne det verte lys over livet deira igjen?

Daggry over Jerusalem. Kvinnene steig inn i grava med sine oljer og med sine tårer.
Aldri har dagen hatt meir lys i fanget enn ved dette morgongry. Ikkje sidan skapingsdagen. Slik Gud skapte lyset i opphavet, slik skapte han livet på ny ved dette daggryet. Or dødens uløyselege knute hadde Gud løyst banda som heldt Jesus i grava.

Frå livets lyse kjelde, som lys som skin gjennom diamant, steig bodberarane fram i daggryet med ein bodskap som aldri før hadde gjeve meining: Den levande – den kroppen som var lagt i grava , tømt for blod, med naglehol, spydhol og torturmerke i panna, denne døde menneskekroppen var no den levande. Jesus var ikkje lenger blant dei døde.

Dagen grydde for kvinnene. Dei hugsa orda som den levande hadde tala. Ord om liding, død og oppstode. Dei kunne neppe ta inn over seg dei fulle konsekvensane av denne soloppgangen over alt liv. Men over deira sinn lysna det nok til at vegen heim att frå ei tom grav vart leikande lett å springe. Dei måtte tala med alle dei andre. Framfor alt med dei elleve.

Daggry over vestlandsk kystlandskap enno ei påske. Frå fjella i aust ser vi solstrålane frå det høge leike seg ned mot fjordar og holmar. Over byen og bygdene våre.
Her bur kvinner. Her bur menn. Her bur det born og unge.
Vi må skunde oss og løfte ansikta mot lyset.


Vi jublar for skaparen av påskesola, guddommen bak lyset, han som var før tida, og som sende Jesus og let han døy. For å bryte mørket i dødsriket. For å nedkjempe dødskrefter og for å bryte gravlenkjer.


Mørket i oss, syndemørket, skal få himmellyset over seg. Det skal lysne i våre liv. Eit lys av tilgjeving. Eit skin som blenkjer med håp om liv bak graver, og frelse når døden har henta oss.
Også då skal vi vente på daggry. Det evige morgonlyset som ikkje skal slokne. Der skal den levande sjølv lyse for alle som trur.

fredag 18. april 2014

"Ved korsets fot hos Jesus"

Langfredag, 09.04.2004  IV
Strusshamn
Johs.18,1-19,30

Hammarslaga har stilna. Smerteropa, ynkinga, og grimasane som vart skapte av redselsfull tortur har lagt seg. Kvar minste rørsle og kvart einaste stønn som kjem frå dei krossfeste no, gjer berre det heile endå meir uuthaldande. Dei romerske bødlane har gjort det grufulle handtverket sitt. I utkanten av Jerusalem, på Golgata - hovudskallen, heng tre menn i dødskamp. På kvar sin kross lir dei med ufatteleg smerte. Snart kjem døden som ein utfriar. Men før dei døyr, skal dei pinast endå litt meir.

Det er nesten utruleg at denne scena har verka til inspirasjon for så mange kunstnarar, anten det er dei som nytta penn og papir, hammar og meisel, lerret og palett, nål og tråd eller tonekunst. For heller enn inspirerande, synest Jesu dødskamp på krossen rett og slett avskyeleg. Så ille, at hadde moderne TV-kamera vore til stades, ville vi heilt sikkert vorte åtvara mot  sterke scener før vi fekk sjå glimt i Dagsrevyen. Mest truleg ville vi ikkje fått sjå noko i det heile.

Likevel er det mange som har sett, og som ser, langfredagens drama føre seg. Med sitt indre auga. Og det dei ser, skaper dei kunst av. Noko har vorte til fabelaktig flott kunst. Anna meir middelmådig. Akkurat dete året er det også skapt ein film. Ein omdiskutert film: ”The passion of Christ”. Enno har ikkje eg rukke å sjå filmen. Men den skal vere umåteleg sterk. Stå sterk at det visst nok knapt er laga noko liknande. Eg veit ikkje enno om eg vil sjå filmen. Kanskje gjer eg det.
For kanskje får eg då ein sjanse til å stille meg opp i lag med dei andre som ein gong verkeleg var der. Som var ved foten av krossen då det hende. Då dramaet utspela seg. Dei som var vitne til ”The passion of Christ” – Kristi liding.

Kven var desse? Kva såg dei? Kva opplevde dei? I lag med nokre av dei om stod der ved foten av Jesu kross på langfredag, vil vi stilla oss opp. For på denne dagen er det så mykje som dukkar opp for augo våre. Så mykje vi kan stogga for og seia meir om i ei preike. Vi skal berre gjera eit lite utval av alt som er rulla opp for oss gjennom den lange teksten vi har lese.

 "Attmed Jesu kross stod mor hans og morsyster hans, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena."

 "Ved korsets fot hos Jesus" heiter det i ein enkel bedehussong.  Der stod altså Maria, mor hans.
Om langfredagen ber med seg ein bodskap som går ut over menneskeleg fatteevne i si skildring av liding, tortur og redsle, så er det vel eigentleg utanfor det noko menneske kan begripa, at Jesu eiga mor var augnevitne til sonen sin dødskamp der til og med Jesu far, Gud sjølv, forlet han. Forlaten av Far i himmelen. Men den jordiske mora heldt ut, der ved foten av krossen.
Kanhenda var det nettopp denne stunda den gamle Simeon, med profetiske augo hadde sett, då han velsigna det vesle Jesus-barnet i templet i Jerusalem då Jesus var åtte dagar gammal? For til Maria sa Simeon om Jesus den gongen: "-Sjå, han er sett til fall og oppreising for mange i Israel, ..... Men gjennom di sjel skal det òg gå eit sverd." (Luk.2,34-35)


Ingen veit kva Maria kjende der ved foten av krossen. Men at det var som eit sverd som vart stukke i henne, er sikkert berre ei varsam omskriving av det ho opplevde då Jesus døydde framfor augo hennar. Ein langsam og ufatteleg pinefull død.

Men saman med Maria, var det fleire som hadde samla seg og som også var vitne til dramaet. Vi høyrer m.a. om "-den læresveinen han hadde kjær.." Dette er truleg han som har skrive Johannes-evangeliet, nemleg apostelen Johannes.
To av dei menneska som Jesus var aller mest glad i, var altså der når han stridde sin aller tyngste kamp. Det var mor hans, og det var apostelen Johannes. Og så skjer det forunderlege. Like før døden sløkkjer ut livet hjå Jeus, så bind han desse to menneska som var så viktige for seg, saman.

"- Då Jesus fekk auga på mor si, og såg den læresveinen han hadde kjær stå attmed henne, sa han til mor si: "Kvinne, det er son din." Så sa han til læresveinen: "Det er mor di." Frå den stunda tok læresveinen henne heim til seg."

Midt i all vondskapen rundt seg. Mens han sjølv er i ferd meg å anda ut i gudsforlaten einsemd, medan mørkret er i ferd med å setja ein tjukk strek under det faktum at her stridest vondskapens åndehær i himmelrommet med Guds einborne son, så ser vi korleis det svake skinet av kjærleikens lys glimtar til i sjølve dødsstunda . Mørkret skal ikkje sigra. Kjærleiken vinn. Ei mor som misser son sin, får ein ny son; ein som kan ta vare på henne og berga henne. Slik demonstrere Jesus kva kjærleik er. Kjærleik er det som er så stort at ikkje ein gong døden er sterk nok til å hindra kjærleiken i å sigra. Men kjærleiken er også det nære og kvardagslege. Det handlar om å syna omsut for dei som treng det.: "-Frå den stunda tok læresveinen henne heim til seg."
Heilt inn i dødsstunda demonsterer Jesus kva kjærleik er: Kjærleik er å gje seg sjølv like til døden. Men kjærleik er også å vera nær i kvardagen. Store kontrastar- likevel: begge delar får vi sjå om vi vågar å stille oss opp der ved foten av krossen.

Maria og Johannes, det var dei som stod han aller nærast i sjølve dødsstunda. Men vi veit at det var mange andre som også var der. Nokre var sikkert like i nærleiken og såg på dramaet. Andre stod lenger unna og fylgde med. Og for mitt indre auga ser eg ein kar som har gøymt seg bak nokre steinar, ikkje så langt unna. Det er mange kvinner rundt han, men denne er eg ikkje heilt sikker på kven er. Det er i alle fall ein mann.


Eg trur det må vera Peter. I så fall har han nok litt av eit oppgjer med seg sjølv. For også Peter har vi møtt i denne dramatiske langfredagsteksten. Ja, ved sida av Jesus, så er Peter ein av dei aller viktigaste personane i det som hende. Og sant å seia er det ikkje rart om han gøymer seg nett no. For kven andre enn han, storskrytaren og den ivrige Jesus-tilhengjaren hadde gått rett i fella og avslørt seg som ein feiging og ein svikar. Ikkje så ille som Judas, rett nok. Men Peter hadde altså tre gonger nekta for at han kjende Jesus eller var i Jesu fylgje då det heile tok til å snøra seg saman og Jesus vart ført bort som fange.
Hanen som gol, måtte ha lydd som dommedagstrompetar i øyro til Peter. Hanegalet uderstreka Peters totale fall og hans hårreisande mangel på sjølvinnsikt og dømekraft. Det var lite Peter kunne gjera for å hindra at Jesus vart arrestert, dømd og avretta. Men han kunne ha vist seg som eit mannfolk og stått ved Jesu side slik den andre læresveinen, han Jesus hadde kjær, gjorde.
Jau, det er mykje som talar for at det er Peter som gøymer seg bak steinen og knapt torer å stikka nasa fram. Peter må ha ein forferdeleg dag han òg; ikkje berre Jesu mor og alle dei andre som var glade i Jesus.

Men når eg gjev meg litt betre tid, og lar synet som eg får få festa seg noko betre for mine attlatne augo, då ser eg noko som gjer meg redd. Mannen som oppfører seg som Peter kunne ha gjort, endrar utsjånad. Etter kvart liknar han veldig på ein herverande sokneprest. Ein som har all grunn til å kjenna seg att - nettopp i Peter! Ein som veit noko om kva som bur inne i han. Presteklærne kan kanskje løyna skavankane for dei fleste, men ikkje noko kostyme kan lura han som heng på krossen. Han veit om alt som bur inne i denne presten. Slik han visste om Peter. Han veit om det som bur i folkemengda som er i flokken i lag med presten. Mange av dei har kjende ansikt. Ansikt som folk her på Askøy ville kjent att som naboar, slekt og vener. Ja, kanskje ville dei sett andlet som likna veldig på det dei ser i spegelen kvar morgon, om dei såg godt etter.

Gjennom augo som snart brest i døden, så ser frelsaren ned på dei som har samla seg vet foten av krossen. Han ser med eit blikk som er utan botn. Eit blikk av kjærleik.
Han ser mor si. Han ser Johannes. Eg veit at han såg Peter også. Han såg i kjærleik til svikaren og sette han til å byggja si kyrkje etter at han hadde stått opp att frå grava han snart skulle leggjast i.
Det gjev meg von på langfredag. Von om at augo hans også har sett meg og alle rundt meg. Menneske som frå vår tid ropar til den krossfeste: Herre! Sjå også til meg. Sjå til meg i nåde. Frels meg , slik du frelste røvaren som fekk vera med deg til Paradis.

Eg er "-Ved korsets fot hos Jesus.". Eg  er stille og lyttar. No bøyer Jesus hovudet. Augo hans brest. "Det er fullført".

onsdag 16. april 2014

Brødet og vinen

Skjærtorsdag I. 05.04.2007
Ask bo- og omsorg. Herdla
Matt. 26,17-29

Brød og vin er i sentrum på denne dagen. Slik det er kvar gong når vi samlast til nattverd i ei kyrkje, på ein institusjon eller ved ei sjukeseng i ein heim eller på eit sjukehus.
Brød og vin er alltid i sentrum når det handlar om nattverd.
Men på sjølvaste skjærtorsdag er det likevel rett tid til på ein heilt særleg måte å rette lyskastaren mot desse to elementa som betyr så mykje i den kristne kyrkja og for den kristne tru og for dei kristen truande.

Kva dreiar det seg eigentleg om?
Først litt om brødet.
Det er ikkje vanleg kneip eller loff vi serverer. Det er ikkje høge smørbrød med eggerøre, laks eller reker som pålegg.
Brødet i nattverden har sitt førebilete frå GT.
Utgangspunktet er forteljinga om Israels utferd or Egypt. I 2.Mos 12 les vi korleis Israelsfolket fekk føreskriftene frå Moses om at dei skulle gjere seg klare til å dra ut or Egypt. Moses forklarar om påskelammet som skulle slaktast, om korleis blodet av påskelammet skulle strykast over dørstolpane i husa der israelittane budde og korleis kjøtet av påskelammet skulle etast same natt, men det skulle etast med usyra brød og bitre urter til.
I alle år etter utferda or Egypt feirar jødane minnet om denne storhendinga ved å ete eit måltid, eit påskemåltid, med dei same måltidingrediensane som dei hadde på bordet i Egypt. Ein del av dette påskemåltidet var usyra brød.

I dagens bibeltekst møter vi Jesus og hans læresveinar når dei er samla for ete det jødiske påskemåltidet til minne om utferda or Egypt. Og når vi les at Jesus der ved bordet tok ”eit brød, takka og braut det, gav det til disiplane og sa: «Ta imot og et! Dette er min kropp.» - når vi les om dette , så les vi om det usyra brødet.
Difor er det også usyra brød vi brukar i det vi nyttar som nattverdbrød ved våre gudstenester. Vi brukar oblatar, bakte, eller steikte, ved diakonissehusets oblatbakeri i Oslo. I dei fleste store kyrkje verda over brukar dei nettopp slike oblatar til nattverden. Her ser vi at det er prega inn eit bilete av Jesus på krossen. Det var det sjølvsagt aldri tale om ved det aller første nattverdmåltidet. Då brukte dei vanleg brød som var bestemt til å etast som ein del av måltidet. Og det er på ingen måte slik at vi ikkje kan lage oss vår eige nattverdbrød til våre gudstenester, brød som vi kan bryte bitar av og ete slik vi et oblatane. Mange stader gjer dei nettopp det. Einaste kravet er at vi skal bruke usyra brød, slik dei brukte den aller første gongen.

Det er brød. Det ser ut som brød. Det smakar som brød.
Likevel er det noko langt meir, den vesle brødbiten vi får i handa når vi samlar oss ved Herrens bord, anten det er skjærtorsdag eller ein annan dag i løpet av kyrkjeåret.
Jesus sa: «Ta imot og et! Dette er min kropp.»
Desse orda frå Jesu munn endrar alt. Desse orda frå Jesu munn var ord som utretta under den aller første gongen dei vart uttala. Desse orda frå Jesu munn urettar under når vi les dei frå den Heilage skrifta ved nattverdfeiringa i kyrkjer verda over den dag i dag.
Nattverdbrødet er brød. Det ser ut som brød. Det smakar som brød. Men samstundes er det Jesu kropp. Jesu lekam. Heilt og fullt er brødet Jesu kropp. Kyrkja tenkjer ikkje at brødet er eit symbol på Jesu lekam, men kyrkja trur fullt ut at det hender eit under, slik at i brødet vi et i nattverden, der er Jesus fullt og heilt tilstades med sin kropp, sin lekam.
Dette er, som eg seier, ikkje noko mindre enn eit under. Dette er det ikkje råd å forklare med logiske tankerekkjer, med vitskapleg gransking, med kjemiske testar av brødet før og etter at vi har lese innstiftingsorda.
Dette er eit mysterium for trua vår.

Det handlar om brød og vin i nattverden.
No vil eg seie litt om vinen.
For i påskemåltidet som vi alt har snakka om, inngjekk også vanleg vin.
Vi les i tekstordet vårt at Jesus tok ein vinkalk, eller eit beger og sa: «Drikk alle av det! Dette er mitt blod, paktblodet, som blir aust ut for mange så syndene blir tilgjevne. Eg seier dykk: Heretter skal eg ikkje drikka denne frukta av vintreet før den dagen eg drikk henne ny saman med dykk i riket til Far min.»
Kva slags vin dreier det seg om?
Heilt vanleg druevin!
Vi høyrer Jesu ord der han omtalar drikken som ”frukta av vintreet”. Frukta av vintreet er ikkje saft. Det er ikkje vatn. Det er ikkje te. Det er ikkje kaffi. Det er vin. Vanleg vin med alkohol, slik dei drikk til dagleg over store delar av verda. Kanskje var det slik vin som Jesus skapte då han som sitt første under gjorde vatn om til vin i bryllaupet i Kana.
Eg veit at urolege fråhaldsfolk i vårt land av og til protesterer på at Jesus kunne nytte eller nyte alkohol. Eg kan ikkje hjelpe for at det står slik. At det handlar om alkoholhaldig vin skulle vere tydeleg i Kana, for då høyrer vi at vinen dei drakk var til å bli full av.
I våre kyrkjer her på Askøy brukar vi også vin, fukta av vintreet. Alt anna ville vere meiningslaust. Dei som tek i bruk saft el.l. set seg opp mot Skrifta sitt ord. Rett nok har den vinen vi brukar mest av i våre kyrkjer gått gjennom ein ekstra prosess hjå vinmonopolet slik at mesteparten av alkoholen er fjerna. Men framleis handlar det om vintreets frukt. Og framleis er det ørlite alkohol i vinen. Og slik må det vere, elles fuskar vi med det Jesus sa vi skulle gjere når vi feirar nattverd.

Både i GT og i NT er vin svært ofte eit uttrykk for glede. Den nemnde hendinga der Jesus gjorde vatn om til vin i Kana er eit døme på det. Samstundes les vi også i Bibelen åtvaringar mot å drikke seg full, om å vise måtehald med alkohol. Men også i den himmelske festen ved enden av tida ser det ut for at det skal vere vin å få. Jesus skal drikke dette på nytt i sin Fars rike, les vi.
Likevel, det viktige for oss å halde fast på når vi snakkar om vin og nattverd, det er at Jesus knyter nattverdens vin til det å drikke hans blod. Heilt parallelt til å ete brød som er hans kropp.
Og slik nattvedebrødet verkeleg er Jesu kropp, slik er også nattverdvinen Jesu blod. For ein del menneske som er meir eller mindre negative til både Jesus og den kristne kyrkja, så kan ein slik påstand opplevast som ein form for kannibalisme.
Men for ein kristen er vinen – Jesu blod ikkje noko mindre enn det yttarste beviset på Jesu kjærleik.
På den eine sida handlar det altså om vanleg vin som vi kjøper på Vinmonopolet, men samstundes endrar vinen seg , eller rettare - vinen sameinar seg på underfullt vis med Jesu blod gjennom at Den Heilage Ande gjer eit under når Jesu eigne ord vert lesne i kyrkja sin liturgi.

Den første nattverd – halden på Jesu siste kveld i lag med sine læresveinar er altså eit underets måltid.
Det hende eit under den gongen. Brødet som Jesus tok og braut, det vart til hans kropp. Vinen som han løfta opp i ein kalk, den vart til Jesu blod.
Og det underet hender på nytt når vi i nattverden gjer dette på nytt på denne skjærtorsdagen eller på ein vanleg søndag eller når vi elles måtte feire nattverden.
Eit under. Ikkje noko mindre.
Ikkje til å forstå. Men som vi held fast i med trua vår.

Men endå større enn det, er det under at vi ved å ete og drikke brødet og vinen, hans kropp og hans blod, så får vi del i det ubegripelege som hende med Jesus på krossen dagen etter at denne hendinga vi har lese om no, gjekk føre seg. Gjennom nattverden får vi del i den same kropp og det same blod som dagen etter at Jesus innstifta nattverden vart krossfesta, blødde og døydde for vår skuld.
I dag skal vi som går til nattverdens heilage måltid få ta i mot, ete og drikke, den same kropp og det same blod som dei første læresveinane fekk del i den aller første skjærtorsdagen.

Til mannen som var eigar av huset der Jesus og læresveiane åt det siste måltidet i lag, sende Jesu følgjande bodskap: Meisteren seier: Tida mi er nær; hos deg vil eg halda påskemåltid med disiplane mine.'»

I dag lyder dei orda til deg og meg. Meisteren er her. Han vil halde måltid i lag med oss. Han vil ete med oss. Han vil etast av oss.
Måltidet som er duka opp er proppfullt av ubegripelege ingrediensar. Måltidet er ei einaste utfordring til trua vår. Det er ei utrekt hand frå han som vil leie oss inn i eit fellesskap av kjærleik, av liding, av død og av oppstode. Det er eit måltid for alle som har bruk for det Jesus lovar at vi får når vi et og drikk: ” - så syndene blir tilgjevne”
Måltidet har eit ubegripeleg innhald.
Samsundes er det ytterst begripeleg. For brødet, det usyra, enkle brødet, ser vi, vi smakar det, vi et det. Som om det var vanleg brød. Men det er det ikkje. Vinen, vintreets frukt, ser vi, vi smaker den, vi drikk den. Som om det var vanleg vin. Men det er det ikkje.
Det er eit underleg måltid. Det er eit underfullt måltid. Måltidet er eit under.
Med takk og i tru rekkjer vi hendene våre ut. Vi tek mot og puttar i munnen. Vi et og drikk. Og vi trur.
Slik kjem Jesus til deg og meg i dag. Slik kjem han og held påskemåltid med oss. Slik skal vi ein gong ete med han, på den dagen Jesus ser fram i mot når han seier at han skal drikke ”- saman med dykk i riket til Far min.»

Vi ser fram mot den dagen med forventning og glede, men til vi opplever å ete i lag i Gud Faders rike, så bøyer vi oss her ved Herrens bord og et og drikk av dei gåvene han byr oss ” - så syndene blir tilgjevne”


AMEN

søndag 13. april 2014

Ei evig ordning.......

Palmesøndag I – 13.04.2014
Biskopshavn
Johs.12,12-24

Allereie då Moses var Israels førar vart påskeskikkane innførte.
Vi las om utgangspunktet for påska då vi høyrde frå 2.Mos om førebuingane til Israels utferd frå Egypt. Vi las om slaktinga av påskelammet, om blod, om ein isopkvast. Og om ein skikk som folket skulle halda ved lag som ei evig ordning – påskefeiringa.
Denne veka opnar påska seg for den kristne kyrkja verda over. Vi har teke over delar av den jødiske påskefeiringa til minne om det som hende med eit fanga israelsfolk i faraos varetekt i Egypt. Det jødiske er for lengst kristna. Og no samlar vi oss til fest. Vi gler oss over det vi skal vere i lag om.

Men samstundes ser vi rundt oss. Det vi ser skulle gjere oss tankefulle. For det er ikkje slik i Bergen anno 2014 som det var for 2000 år sidan i Jerusalem. Det er ikkje folkemengda som skal feire påske som slår oss. Vi er ein ganske beskjeden kyrkjelyd i eit fint kyrkjehus. Vi skulle gjerne vore mange fleire.

Vi har lese i avisene dei siste dagane at kyrkja si krise er at kyrkjemøtet ikkje kunne samle seg om eit standpunkt om kva eit ekteskap skal vere, og korleis kyrkja skal tenkje  og meine om homofilispørsmålet.
Det er vanskelege saker.

Men kyrkja si krise er i større grad at vi ikkje samlar oss til det som vi har høyrt skal vere «en evig ordning  for deg og dine etterkommere» - nemleg påskefeiringa.

På Jesu tid strøymde folk til Jerusalem for å feire den jødiske høgtida. Dei kom langvegs frå. Vi høyrer om grekarar som hadde reist frå Hellas for å feire påske. Det var langt frå Hellas til Jerusalem med båt eller til fots eller til hest for 2000 år sidan. Tenk om folk i vår tid hadde strøymt til kyrkjebygga for å feire? For å lage fest. For å syngje Hosianna. For å minnast eit drama som meir enn noko anna har endra verdenshistorien.

Vi som har samla oss i Biskopshavn kan ikkje løyse kyrkja si krise.
Men i pur påskeglede kan vi løfte våre bøner og våre rop til han vi trur på og be om frimot til å spreie ryktet frå Jerusalems påske på ein slik måte at vi samlar oss. Som kyrkje. Som truande. Som tilbedande. Samlar oss i stadig større flokkar, år for år. At det vi peikar på er arven frå Skrifta – omtala som «en evig ordning  for deg og dine etterkommere». Det handlar om å feire han som faktisk er sjølve påska – han som gjekk inn i rolla som det fullkomne påskelammet vi høyrde om frå GT, då i ei profetisk utgåve.

Vi høyrde i evangelieteksten om ei stor folkemengde som var samla til fest. Festen er den jødiske påska.
Men like før påske hadde det vore ei anna fest, ei privat fest i Betania, nokre få kilometer utanfor Jerusalem.
Vi kan lese om denne festen i same kapittel som vår preiketekst er henta frå, men nokre vers lenger framme. Her les vi om festen for den levande Lasarus. Han som var død, med som Jesus hadde vakt opp frå døden. Festen der Jesus vart salva av Maria, søster til Lasarus. Salva til sin død, allereie før dødsdagen.

Ei aldeles ufatteleg historie. Og no gjekk rykta om dødeoppvekkjaren. Om Jesus som hadde vore på fest hjå familien Lasarus i Betania. Påskefestfolket ville også sjå mirakelmannen. Slik var det f.eks med dei langvegsfarande grekarane: ”Herre, vi ville gjerne se Jesus” sa dei til Filip. Men påskefolket ville ikkje berre sjå Jesus. Dei ville også sjå den levande Lasarus som hadde lagt fire dagar i grava. Det var påske der rykta om sensasjon svirra i lufta!

Men sensasjonsmannen skulle på endå meir overveldande måte skulle overtyda om at han kunne gjera noko med den vonde makt som døden representerer. Lasarushendinga sette folket i rørsle for at dei skulle få ein glimt av Jesus som var på veg frå Betania til Jerusalem. På veg for å feire påske.
Men Jesus var ikkje på veg til Israels hovudstad, Jerusalem, for å la seg krona til hovding eller konge.

Mange trudde at dette endeleg var Messias, frigjeraren, kongen som kom. Han som kunne ordna alle jødefolkets mange problem; han hadde til og med synt at han kunne sigra over døden,  Difor strøymde dei til møtes med han. Difor hylla dei han. Hossianna-ropa runga kraftigare enn hurra-ropa på slottsplassen i Oslo 17.mai. Dei hylla Jesus som konge. Hadde dei tankar om å kruna han til Israels konge?

Den krona Jesus skulle få nokre dagar seinare var ikkje av gull, men derimot av stikkande torner. Ingen forstod det på palmesøndag.
For  no skal Jesus snart overgjevast til liding og til død. Han som hadde vist sine guddommelege krefter ved å ropa den døde Lasarus ut or grava; han som no vart hylla som ein konge, han kom eigentleg for å gje seg sjølv over i hendene på dei som stod han etter livet; dei som hata han.
Jesus kom rett frå feiringa i Betania. Dei hadde feira triumfen ved Lasarus si grav. Men snart venta eit dramatisk sceneskifte til forrederi, rettsak, dødsdom og avretting.

Og midt oppe i dette; denne forunderlege kongehyllinga. Ei hylling der dei som ropa Hosianna, måtte forstå at det var eit eller anna som var ramlande gale i det dei var med på. For han såg då ikkje ut som ein konge der han kom ridande utanfor byporten i Jerusalem. Om Hosiannaropa var aldri så kraftfulle, så kom ein ikkje forbi det faktum at han som dei hylla sat på ein eselfole. Og for å seia det rett ut: Eit esel passar seg ikkje som ridedyr for ein konge. Kongen skal ha ein flott hest. Soldatar skal ri føre og varsla at han kjem. Trommer og trompetar er ein del av kongens inntogsmarsj. Alt dette mangla der utanfor Jerusalem. Der var det berre Jesus på eselet. Og folkemengda som ropa Hosianna.

Kva skal vi tenkja om dette?
Kva var det eigentleg som hende?
Kvifor talar vi om Jesus på eselet på denne måten?

Det finst ein fabel som er dikta omkring dette. Poenget i den fabelen er at eselet synest vekta av mannen det har på ryggen vert aldeles urimeleg tung. Og han vert tyngre og tyngre di lenger dei kjem inn i Jerusalem.
Då fortel fabelen at Jesus bøyer seg fram og kviskrer inn i øyra til eselet:
"-Den som har meg på ryggen, må samstundes bera vekta av heile skapningens sorg og naud på sin kropp"

Dette er sjølvsagt ikkje noko anna enn ein fantasi. Ein fabel. Dikting. Men likevel: Tenk om det vesle eselet verkeleg merka korleis vekta av Jesus auka etter kvart som dei nærma seg offerstaden? Vekta av Jesus auka fordi vekta av syndene mine og dine kvilte på han. Og dermed også på eselet. Sjølvsagt er dette ein fantasi. Men tenk likevel på det..

Då anar vi litt meir av palmesøndagsdramaet. Palmesøndagen er i sanning ei fullverdig opptakt til påskeveka. Vi anar kva som skal skje. Vi har fått eit glimt av det som nett har hendt. Jesus har makt over døden. Folk strøymer til for å sjå han som vekte opp Lasarus.
Men det dei får sjå, er ein skuldtyngd konge. Ein konge som ber verda sine syder på sine skuldrer. Han rir på eselet. Han rir mot dommen. Mot døden. Men vi anar meir enn dom og død. Vi anar sigeren over døden. Det var ikkje tilfeldig det som hende med Lasarus. Snart skal noko endå større henda.
Jesus sjølv held ingen tale, men han seier likevel nokre underlege ord. Ord om at eit korn skal leggjast i jord. Så skal det døy. Deretter skal kornet bere frukt.
Kornet er eit bilete på Jesus sjølv. Og som kornet som vert sådd i jorda døyr, og deretter veks opp att på nytt og gjev stor grøde, slik skal Jesu død, den død som han rir i møte på eselryggen, verte til nytt liv for han sjølv, og til von om evig liv for alle som i dag kan hylla han i hjarta med eit Hosianna.

Palmesøndagen er hyllingsdagen. Dagen for lovsong. Lovsongen føl Jesus på vegen inn i Jerusalem. Slik har lovsongen følgd han frå kyrkjelyden hans gjennom ei heil kyrkjehistorie.
Også frå vår kyrkje syng vi i dag glade Hosiannalovsongar.
Vi syng mens vi går inn i den stille veka. Inn i påskeveka. Neste gong vi samlar oss til gudsteneste her i kyrkja skal vi nyte frukta  av hans liding og død som han rid frimodig i møte på palmesøndag. Då skal vi samle oss om hans lekam og blod, om nattverdens gripande gåve.

Men påskeveka som vi no går inn i, den startar vi med at også vi tar i mot Jesus i kjærleik og med lovsong.
Og eg vil sterkt ynskje at vi gjennom heile veka kan følgje Jesus på kvart steg i prosessen som startar no.
I dag: Hyllinga.
På torsdag: Måltidet, fotvaskinga, sviket og overgjevinga til soldatane.
På fredag: Mørket. Lidinga. Døden. Grava.
Påskenatt gler vi oss over lyset som stig mot oss. Over livet som veks fram or døden. Kornet som vart lagd i jorda døydde. Nytt liv vaks fram.
Og neste søndag – påskedag, jublar ei heil verd: Livet vant, dets navn er Jesus.

Alt dette vil vi minnast når vi samlar oss i kyrkja vår eller i anna kyrje gjennom påska. No er det like før. Ver med på turen til Jerusalem. Det er no det er påske!




Bloggarkiv