Skjærtorsdag I. 05.04.2007
Ask
bo- og omsorg. Herdla
Matt.
26,17-29
Brød og vin er i sentrum på denne dagen.
Slik det er kvar gong når vi samlast til nattverd i ei kyrkje, på ein
institusjon eller ved ei sjukeseng i ein heim eller på eit sjukehus.
Brød og vin er alltid i sentrum når det
handlar om nattverd.
Men på sjølvaste skjærtorsdag er det
likevel rett tid til på ein heilt særleg måte å rette lyskastaren mot desse to
elementa som betyr så mykje i den kristne kyrkja og for den kristne tru og for
dei kristen truande.
Kva dreiar det seg eigentleg om?
Først litt om brødet.
Det er ikkje vanleg kneip eller loff vi
serverer. Det er ikkje høge smørbrød med eggerøre, laks eller reker som pålegg.
Brødet i nattverden har sitt førebilete
frå GT.
Utgangspunktet er forteljinga om Israels
utferd or Egypt. I 2.Mos 12 les vi korleis Israelsfolket fekk føreskriftene frå
Moses om at dei skulle gjere seg klare til å dra ut or Egypt. Moses forklarar
om påskelammet som skulle slaktast, om korleis blodet av påskelammet skulle
strykast over dørstolpane i husa der israelittane budde og korleis kjøtet av
påskelammet skulle etast same natt, men det skulle etast med usyra brød og
bitre urter til.
I alle år etter utferda or Egypt feirar
jødane minnet om denne storhendinga ved å ete eit måltid, eit påskemåltid, med
dei same måltidingrediensane som dei hadde på bordet i Egypt. Ein del av dette
påskemåltidet var usyra brød.
I dagens bibeltekst møter vi Jesus og hans
læresveinar når dei er samla for ete det jødiske påskemåltidet til minne om
utferda or Egypt. Og når vi les at Jesus der ved bordet tok ”eit brød, takka og braut det, gav det til
disiplane og sa: «Ta imot og et! Dette er min kropp.» - når vi les om dette
, så les vi om det usyra brødet.
Difor er det også usyra brød vi brukar i
det vi nyttar som nattverdbrød ved våre gudstenester. Vi brukar oblatar, bakte,
eller steikte, ved diakonissehusets oblatbakeri i Oslo. I dei fleste store
kyrkje verda over brukar dei nettopp slike oblatar til nattverden. Her ser vi
at det er prega inn eit bilete av Jesus på krossen. Det var det sjølvsagt aldri
tale om ved det aller første nattverdmåltidet. Då brukte dei vanleg brød som
var bestemt til å etast som ein del av måltidet. Og det er på ingen måte slik
at vi ikkje kan lage oss vår eige nattverdbrød til våre gudstenester, brød som
vi kan bryte bitar av og ete slik vi et oblatane. Mange stader gjer dei nettopp
det. Einaste kravet er at vi skal bruke usyra brød, slik dei brukte den aller
første gongen.
Det er brød. Det ser ut som brød. Det
smakar som brød.
Likevel er det noko langt meir, den vesle
brødbiten vi får i handa når vi samlar oss ved Herrens bord, anten det er
skjærtorsdag eller ein annan dag i løpet av kyrkjeåret.
Jesus sa: «Ta imot og et! Dette er min kropp.»
Desse orda frå Jesu munn endrar alt. Desse
orda frå Jesu munn var ord som utretta under den aller første gongen dei vart
uttala. Desse orda frå Jesu munn urettar under når vi les dei frå den Heilage
skrifta ved nattverdfeiringa i kyrkjer verda over den dag i dag.
Nattverdbrødet er brød. Det ser ut som
brød. Det smakar som brød. Men samstundes er det Jesu kropp. Jesu lekam. Heilt
og fullt er brødet Jesu kropp. Kyrkja tenkjer ikkje at brødet er eit symbol på
Jesu lekam, men kyrkja trur fullt ut at det hender eit under, slik at i brødet
vi et i nattverden, der er Jesus fullt og heilt tilstades med sin kropp, sin
lekam.
Dette er, som eg seier, ikkje noko mindre
enn eit under. Dette er det ikkje råd å forklare med logiske tankerekkjer, med
vitskapleg gransking, med kjemiske testar av brødet før og etter at vi har lese
innstiftingsorda.
Dette er eit mysterium for trua vår.
Det handlar om brød og vin i nattverden.
No vil eg seie litt om vinen.
For i påskemåltidet som vi alt har snakka
om, inngjekk også vanleg vin.
Vi les i tekstordet vårt at Jesus tok ein
vinkalk, eller eit beger og sa: «Drikk
alle av det! Dette er mitt blod, paktblodet, som blir aust ut for mange så
syndene blir tilgjevne. Eg seier dykk: Heretter skal eg ikkje drikka denne
frukta av vintreet før den dagen eg drikk henne ny saman med dykk i riket til
Far min.»
Kva slags vin dreier det seg om?
Heilt vanleg druevin!
Vi høyrer Jesu ord der han omtalar drikken
som ”frukta av vintreet”. Frukta av
vintreet er ikkje saft. Det er ikkje vatn. Det er ikkje te. Det er ikkje kaffi.
Det er vin. Vanleg vin med alkohol, slik dei drikk til dagleg over store delar
av verda. Kanskje var det slik vin som Jesus skapte då han som sitt første
under gjorde vatn om til vin i bryllaupet i Kana.
Eg veit at urolege fråhaldsfolk i vårt
land av og til protesterer på at Jesus kunne nytte eller nyte alkohol. Eg kan
ikkje hjelpe for at det står slik. At det handlar om alkoholhaldig vin skulle
vere tydeleg i Kana, for då høyrer vi at vinen dei drakk var til å bli full av.
I våre kyrkjer her på Askøy brukar vi også
vin, fukta av vintreet. Alt anna ville vere meiningslaust. Dei som tek i bruk
saft el.l. set seg opp mot Skrifta sitt ord. Rett nok har den vinen vi brukar
mest av i våre kyrkjer gått gjennom ein ekstra prosess hjå vinmonopolet slik at
mesteparten av alkoholen er fjerna. Men framleis handlar det om vintreets
frukt. Og framleis er det ørlite alkohol i vinen. Og slik må det vere, elles
fuskar vi med det Jesus sa vi skulle gjere når vi feirar nattverd.
Både i GT og i NT er vin svært ofte eit
uttrykk for glede. Den nemnde hendinga der Jesus gjorde vatn om til vin i Kana
er eit døme på det. Samstundes les vi også i Bibelen åtvaringar mot å drikke
seg full, om å vise måtehald med alkohol. Men også i den himmelske festen ved
enden av tida ser det ut for at det skal vere vin å få. Jesus skal drikke dette
på nytt i sin Fars rike, les vi.
Likevel, det viktige for oss å halde fast
på når vi snakkar om vin og nattverd, det er at Jesus knyter nattverdens vin
til det å drikke hans blod. Heilt parallelt til å ete brød som er hans kropp.
Og slik nattvedebrødet verkeleg er Jesu
kropp, slik er også nattverdvinen Jesu blod. For ein del menneske som er meir
eller mindre negative til både Jesus og den kristne kyrkja, så kan ein slik
påstand opplevast som ein form for kannibalisme.
Men for ein kristen er vinen – Jesu blod
ikkje noko mindre enn det yttarste beviset på Jesu kjærleik.
På den eine sida handlar det altså om
vanleg vin som vi kjøper på Vinmonopolet, men samstundes endrar vinen seg ,
eller rettare - vinen sameinar seg på underfullt vis med Jesu blod gjennom at
Den Heilage Ande gjer eit under når Jesu eigne ord vert lesne i kyrkja sin
liturgi.
Den første nattverd – halden på Jesu siste
kveld i lag med sine læresveinar er altså eit underets måltid.
Det hende eit under den gongen. Brødet som
Jesus tok og braut, det vart til hans kropp. Vinen som han løfta opp i ein
kalk, den vart til Jesu blod.
Og det underet hender på nytt når vi i
nattverden gjer dette på nytt på denne skjærtorsdagen eller på ein vanleg
søndag eller når vi elles måtte feire nattverden.
Eit under. Ikkje noko mindre.
Ikkje til å forstå. Men som vi held fast i
med trua vår.
Men endå større enn det, er det under at
vi ved å ete og drikke brødet og vinen, hans kropp og hans blod, så får vi del
i det ubegripelege som hende med Jesus på krossen dagen etter at denne hendinga
vi har lese om no, gjekk føre seg. Gjennom nattverden får vi del i den same
kropp og det same blod som dagen etter at Jesus innstifta nattverden vart
krossfesta, blødde og døydde for vår skuld.
I dag skal vi som går til nattverdens
heilage måltid få ta i mot, ete og drikke, den same kropp og det same blod som
dei første læresveinane fekk del i den aller første skjærtorsdagen.
Til mannen som var eigar av huset der
Jesus og læresveiane åt det siste måltidet i lag, sende Jesu følgjande bodskap:
Meisteren seier: Tida mi er nær; hos deg
vil eg halda påskemåltid med disiplane mine.'»
I dag lyder dei orda til deg og meg.
Meisteren er her. Han vil halde måltid i lag med oss. Han vil ete med oss. Han
vil etast av oss.
Måltidet som er duka opp er proppfullt av
ubegripelege ingrediensar. Måltidet er ei einaste utfordring til trua vår. Det
er ei utrekt hand frå han som vil leie oss inn i eit fellesskap av kjærleik, av
liding, av død og av oppstode. Det er eit måltid for alle som har bruk for det
Jesus lovar at vi får når vi et og drikk: ”
- så syndene blir tilgjevne”
Måltidet har eit ubegripeleg innhald.
Samsundes er det ytterst begripeleg. For
brødet, det usyra, enkle brødet, ser vi, vi smakar det, vi et det. Som om det
var vanleg brød. Men det er det ikkje. Vinen, vintreets frukt, ser vi, vi
smaker den, vi drikk den. Som om det var vanleg vin. Men det er det ikkje.
Det er eit underleg måltid. Det er eit
underfullt måltid. Måltidet er eit under.
Med takk og i tru rekkjer vi hendene våre
ut. Vi tek mot og puttar i munnen. Vi et og drikk. Og vi trur.
Slik kjem Jesus til deg og meg i dag. Slik
kjem han og held påskemåltid med oss. Slik skal vi ein gong ete med han, på den
dagen Jesus ser fram i mot når han seier at han skal drikke ”- saman med dykk i riket til Far min.»
Vi ser fram mot den dagen med forventning
og glede, men til vi opplever å ete i lag i Gud Faders rike, så bøyer vi oss
her ved Herrens bord og et og drikk av dei gåvene han byr oss ” - så syndene blir tilgjevne”
AMEN