søndag 27. oktober 2013

Heimlengt

Bots- og bønnedag III. 27.10 2013.
Biskopshavn. Skriftemålsgudstjeneste
Åsane. Dåpsgudstjeneste
Luk.15,11-32

(Halden på skriftemålsgudsteneste i Biskopshavn, og i forkorta og litt omarbeidd utgåve i dåpsgudsteneste i Åsane krk same dag) 

Det gjekk dårleg med den bortkomne sonen. Det einaste som kunne gått verre, var at han kunne mista livet. Han kunne ha døydd der han gjekk mellom grisar og åt grisematen. Han slapp unna døden, men lenger ned i søla kunne han ikkje kome.
Der - på botnen - forstod han korleis han hadde stelt livet sitt til. Han forstod at han kun hadde eit menneske å takke for at han var hamna i slummen, og det var seg sjølv.

Av og til skuldar vi på arv og miljø når eit menneske kjem dårleg ut i livet. Då tenkjer vi at oppveksten har vore dårleg. Foreldra har svikta. Ein har kome i dårleg selskap. Difor har livet gått utforbakke.
For den bortkomne sonen spela arven også ei rolle. Men ikkje ei negativ rolle. Arven hans var god og stor. Han hadde til og med teke den ut på forskot. Før faren som hadde gjeve han arven var død. Og faren var slett ikkje av det dårlege slaget som ikkje hadde omsorg.
Faren var så glad i sin yngste son at han gav han fridom. Fridom, til og med til å øydeleggje livet sitt. Vi kan vere trygge på at det ikkje var med lett sinn at faren såg kva sonen fann på. Kanskje freista faren å formane han til å velje betre? Men han gav han uansett fridom til å gjere som han sjølv ville.

Nokre vil kanskje spørje: Korleis kunne faren tillate at sonen øydela seg sjølv?
Dette spørsmålet er heilt på linje med korleis verda i dag spør når dei ser all liding og vondskap i verda: Korleis kan ein kjærleg Gud tillate vondskapen vi ser rundt oss. Lidinga? Krigen? Nauda?

Faren i dagens likning er eit bilete på Gud. I kjærleik let Gud menneska få høve til å følgje sin frie vilje. Til og med når dette fører oss i avgrunnen. Gud tvingar ingen til å leve i hans nærleik, sjølv om vi er døypte til å tilhøyre han, døypte til å leve tett saman med han og nyte godt av hans daglege velsigning.
Men til alle tider har menneska gått sine eigne vegar. Til alle tider har folk rive seg lause frå Gud Faders hus. Det har gått dei ille i livet. Synda har ført dei i avgrunnen. Ja, syndige menneske har til og med ved si synd rive uskuldige og rettferdige med seg i avgrunnen.

Et godt eksempel på det, er svolten som plagar store deler av menneskeslekta. Det er nok mat til alle på kloden. Men vi som bur i den rike del av verda er bundne så fast i vår egoisme at vi ikkje korkje vil, eller får til, å dele dette med dei som ingen ting har. Det er ikkje Guds kjærleik som er så liten at han lar nokre svelte, men det er vår syndige egoisme som dreg uskuldige med oss ned i avgrunnen slik at det i dag faktisk finst millionar som var takknemlege om de fekk mette seg av den maten våre norske grisar et.

Den bortkomne sonen fekk heimlengt. Og han fekk syndeanger:
"Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din"

I dag skulle eg ynskje at mange av oss vart gripne av heimlengt.
Eit par gonger i livet har eg over lang tid, veker og månader, budd så lenge borte frå heimen og familien at eg anar noko av det som ligg i ordet heimelengt. Det å sjå for seg kone og born og eiga stove og eiga seng, og å telje ned dagar og timar til ein skal reise heim att - frå ein grei plass, men som likevel er ikkje heimen. Lengslene går mot det som er heime. Mot dei ein er glad i heime. Ein vil snarast mogeleg setje kursen heim.

Men denne type heimlengt er noko anna enn den heimlengt vi alle skulle hatt meir av. Det handlar om vår lengt etter å kome til Gud, etter å være hjå han. Alltid!
Det er denne typen lengt det handlar om når kyrkja ein gong i året har sin bots- og bønedag. Dagen for justere kursen. Har eg rota meg bort? Går den an å snu seg? Vende om? Finne heim att? Heim att til Far – han i himmelen. Gud.

Kanskje har du alltid vore hjå Gud? Kanskje har du heile livet levd i trygg tillit til di dåpspakt. Du veit kven du trur på. Du kviler hjå Gud.
Då har du det kanskje som den eldste sonen vi også har lese om. Den heimeverande sonen. Han som var hjå Far i trufast teneste medan den yngre broren hans sløste bort farsarven i eit vilt og utsvevande liv.
De to brørne levde veldig ulikt med sine liv. Kvar av dei brukte sin frie vilje til å gjere slik kvar av dei syntes var fornuftig. Ingen av oss vil protestere på at det var den heimeverande sonen som valde rett.

Likevel står heller ikkje den heimeverande sonen igjen som noko ideal når vi les denne likninga. Tvert i mot. Kva var i vegen med han då?
Jau, han bar på slike eigenskapar som misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter. Dette kjem tydeleg fram når han anklagar faren for å ta så vel i mot den angrande broren som til slutt vender heim. Ja, så ille var han angripen av desse slette eigenskapane at vi rett og slett ikkje veit om han til slutt vart ståande utanfor når den store gledefesten for brorens heimkomst tok til.

To brør: Med den eine gikk det nedanom - og heim!
Med den andre vart det berre heime.
Den eine var ein grov syndar. Han levde eit vilt liv. Han sløste bort farsarven på fest og horeri.
Men den andre? Han var også ein grov syndar. For han bar på misunning, sinne og irritasjon. Han var sta, sjølvgod og bitter.

Kven av dei to var den største syndaren?
Ja, spelar det eigentleg noka rolle?
For dei to hadde begge den same far. Den same far som elska dei like høgt.
For faren var det ingen skilnad. Han visste  om alt som hadde skjedd med den yngste. Og han såg den eldste sonen sin rett i augo mens alt det negative som budde i han lyste i mot faren.

Men faren var berre god og kjærleg. Mot den bortkomne sonen. Mot den heimeverande sonen.
Det er den kjærlege faren det dreiar seg om i denne likninga. Ikkje om nokon av sønene. Det handlar om han som rettar armane ut mot dei begge to og forkynner:

"Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå skal vi holde fest og være glade…."

Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt.
Dette er dei ord som må være sanne om deg og meg. Uansett kven av dei to brørne vi liknar på. For det spelar inga rolle om vi har rota oss bort frå Gud på vår veg gjennom livet. Om synda vår er av det slaget som folk reagerer på, fordi vi vert så synlege syndarar der vi rotar rundt i søla saman med grisane, eller om vi er av den typen menneske som makter å løyne vår synd bak ein pynteleg fasade. Uansett så er vi syndarar. Uansett er vi til og med store syndarar. Slik begge de to brørne var det.

Men ein gong vart vi syndige menneske gjort til Guds born. Det hende i dåpen. Då vart Gud vår himmelske far. Og vår Far i himmelen står i dag med opne armar retta ut mot kvar einaste av sine born. Han ynskjer oss velkomen heim. Heim der det er godt å være. Trygt å være.

Og så dukar han bord for oss. Festbord.
Akkurat i dag har vi ikkje dekka nattverdbordet i vår kyrkje. Men det gjer vi nesten kvar einaste søndag. Då er det ingen gjøkalv på menyen. Men vi vert serverte frå sølvfat og frå sølvkalk. Vi drikk av sølvbeger. Den dyraste mat som nokon gong er sett fram på noko bord. Nattverdens brød og vin. I dette måltidet er vår himmelske Far. Der gjer han seg til eitt med oss gjennom Jesu lekam og blod som er eitt med brødet og vinen.

Kanskje har du heimlengt i dag? Kanskje har du vore borte ei tid? Ikkje så langt borte at du hamna i rennesteinen. Ikkje slik at du levde som ein gris. Men ein snartur over ei grense du veit med deg sjølv at du ikkje skulle ha kryssa.
Du lengtar inn att i fellesskapet som fekk ein knekk. Du vil så gjerne vere trygg på at Gud framleis ser deg. At han rettar armar mot deg også på denne søndagen


I bøna vi snart skal be - og deretter: I skriftemålshandlinga der du får tilsagt nåde for synder, får du ein sjanse til å kome på nytt. Høyre orda frå Far Orda om at han tilgjev. Han reiser opp. Gjev deg ein ny start, slik den bortkomne i likninga fekk det.

Gud er her i dag. Han talar til oss alle no når vi les Ordet og forkynner det.
Han er her og lyttar når du lovsyng gjennom salmane du er med i.

Han kjenner deg allereie før du formar bøner i hjarta ditt. Han har opne armar mot oss alle. Bortkomne eller heimeverande søner og døtre. Han lengtar etter å møte oss. Opne armar mot oss. Kysse oss velkomen heim. For gjøkalven er slakta for vår skuld. Jesus var namnet til han som slik let livet. Han som også er vår bror!

søndag 20. oktober 2013

Vår neste? Kven.... ?

22.s. i treeiningstida. III. 20.10.2013
Biskopshavn
Lukas 10,25-37

Kanskje tenkjer ein og annan at vi skal ha søndagskule no. I lag med den barmhjertige samaritan. Dette er ei av dei klassiske søndagsskuleforteljingane. Her finn vi røvarar. Vi har ein såra mann. Vi har slemme og snille folk. Dette er barnebiblen. Eg håpar du tenkjer litt annleis når denne gudstenesta er over.
Dette er for born. Men det er mykje meir til oss vaksne.

For i dag las vi ikkje berre denne forteljinga, likninga, som Jesus løftar opp for oss. Vi har lytta til ord frå GT også. Ord frå Gud, formidla gjennom Moses. Ord som også ei kristen kyrkje må ta til seg og leve etter:
Herren sa til Moses:  Tal til hele Israels menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig. …..
Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham.  Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud. (3.Mos 19)

Så har vi lese frå Jakobs brev. Eit kort lite brev, langt bak i Bibelen. Berre fem kapittel. Skrive av Jakob, Jesu bror. Men lite kjent mellom vanlege bibellesarar.
Jakob seier i dag: (Jak, 2)
Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk.
Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham?  Men dere har foraktet den fattige!

Men altså: Framfor alt - Vi møter samaritanaren i dag. Den barmhjertige, eller miskunnsame, samaritanaren. Han som Jesus har gjort verdensberømt. Kjent av born og vaksne over heile verda, langt utanfor kyrkjemurar og søndagsskuleklassar.

Men vi kjenner  andre samaritanar også.
Ein annan som vi hugsar var han som vart frisk etter eit møte med Jesus. Han - i lag med ni andre. Men denne eine samaritanaren var den einaste av dei ti som Jesus lækte som kom tilbake for å takke Jesus for det han hadde gjort. Han som var takksam, var han som Jesus omtala som «- denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren»
(Luk 17,18)

Samaritanarane var framande. Dei var av eit folkeslag som Jesus gjer til førebilete for sine jødiske landsmenn.
Ein av desse framande var samaritanaren som var miskunnsam, barmhjertig. Framande. Gjennom det vi les frå Guds ord denne søndagen er framand ein raud tråd. Framand. Fattig. Forakta.
Moses. Jakob. Jesus. Dei set lyskastaren på denne gruppa i dag. Dei framande. Dei fattige og forakta.

Framande. Eit lada ord i vår tid. Eit politisk vanskeleg ord. Eit ord dei sleit med, dei som rydda regjeringskontora sine i hovudstaden i veka som gjekk. Eit ord dei skal slite med, dei som fekk overrekt nøklar til dei same regjeringskontora då dei gamle flytta ut.

Dette er også eit ord dei veit kva betyr, dei få sjelene som bur på Lampedusa nede i Middelhavet, og som er vitne til framande lik som skyl i land på strendene. Eit ord den italienske statsministeren har måtte tenkje gjennom på ny. For mange av dei framande i verda, er flyktningar. I Italia har det vore forbode å hjelpe flyktningar. Vi får tru det vil endre seg når stasministeren kom på betre tankar etter kvart som  kistelagera tok til å tømmast.
I BT i veka som gjekk (15.10.2013) las eg at Sverige tek mot 15.000 flyktningar i året frå Syria. Irak tek mot 200.000,og fattige Libanon 700.000.
I vårt eige land, det rikaste på kloden, bråkar vi om å ta mot 1000 ekstra kvoteflyktnigar. Vi har ikkje råd.

Eg kjenner ikkje likningsattesten til den barmhjertige samaritan. Men han sa til herbergeeigaren om han som hadde falle mellom røvarar: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»

Kvifor fortel Jesus denne likninga? Er det for å lære oss noko om kven som er god? Og kven som er skurkar? Er det for å gje nokre lettvinte poeng til bruk for dei som vil kaste skuggar over prestestanden? Jesus seier faktisk noko om at ein prest ikkje brydde seg, men gjekk forbi den skamslegne som hadde hamna mellom røvarar.

Utganspunktet for alt dette var noko mykje meir. Det var den lovkunnige sitt innsteg mot Jesus med det livsviktige spørsmålet: 
”Mester, …. hva skal jeg gjøre så jeg kan arve evig liv?”

Det var spørsmålet. Utganspunktet. Evig liv. Det handlar ikkje om noko mindre.
Svaret som Jesus gav, handla om å vere der når vår neste har bruk for hjelp. Om å stogge, og om aldri å oversjå eller ta lettvint på dei som ligg skamslegne langs vegen og har falle mellom røvarar.

Eg ser for meg mange vanlege nordmenn som er skamslegne av samfunnet rundt dei. Av arbeidskameratar som mobba, av klassevenninner som er ufine på Facebook. Ein gut har ein far som slår både han og mor hans. Eg ser nokre som er mishandla av kong alkohol. Andre av byråkratiet som var ugjennomtrengjeleg.  På ein grenseovergang vart nye nordmenn stogga av ein politisk knyttneve.
Rundt alle desse er vi der i dag. Vi frå kyrkja; både prestar, soknerådsmedlemer, kantor og konfirmantar som er under opplæring.
Og vi er der, alle vi som finn vegen til gudsteneste på søndagen.
Utfordringa til å gjere noko for alle desse som har hamna mellom røvar møter oss denne søndagen.  Vi går i oss sjølve og spør: Greidde vi det? Var vi til hjelp? Eller gjekk vi forbi?
Kven er vår neste? Eg spør oss alle som vil lytte, høyre og lese Jesu umåtelege utfordring gjennom forteljinga om den miskunnsame samaritanen

Eg spør opp att: Kven er vår neste? Kven har hamna mellom røvarar?

Kanskje er den som fall mellom røvar ingen andre enn han som vart krossfesta mellom røvarar. Han som fekk dødelege sår i hender og føter og side. Han som ikkje overlevde krossen, men som likevel overlevde døden.

Det står sterke ord i vår Bibel om å syne nestekjærleik. Og det står sterke ord om at den som viser kjærleik mot sin neste, samstundes viser kjærleik til Gud og til Jesus.
I dag har vi lese desse orda, første gongen uttala av Moses som ord frå Gud (5.Mos. 6,5) og seinare forsterka og repetert av Jesus sjølv:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Og når vi les dette, kan vi ikkje oversjå dei orda som Jesus ein annan gong sa om seg sjølv i Matt.25,40: « Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Det er ein uløyseleg samanhang mellom evig liv og han som fall mellom røvarar. Mannen mellom røvarar treng hjelp. Menn og kvinner på flukt treng hjelp. Dei fattige og forakta treng hjelp. Det er di og mi teneste. Det er å syne nestekjærleik. Det er nok av desse langs vår veg gjennom kvardagen.

Og så lærer altså Jesus oss: Det evige livet ligg m.a. i det å syna kjærleik mot desse som kjem i vår veg, såra, skada og nedbrotne.
Det handlar om vårt forhold til dei framande. Innflyttarane. Korleis møter vi dei?
Du kan vere der med di omsorg og di hjelp. Med dine bandasjar.
Eller også med di forakt. Dine harde ord. Med ei lukka lommebok.

Men til slutt: Det meste forunderlege: Han som vitterleg fall mellom røvarar, han som døydde i Jerusalem, han  møter oss både i vår neste, og han møter oss i kyrkja gjennom sitt ord, og med si velsigning og med sitt kall til etterfølging. Her skal vi skal følgja vår Herre og Meister.
Må Gud gje oss visdom og nåde til å sjå dei som ligg langs vegen.
Må Gud gje oss nåde til å vinne evig liv.
Han som fall mellom røvarar kan gje oss dette livet.

Jesus sa til den lovkunnige om samaritanaren vi har delt denne søndagen med: «Gå du og gjør som han.» Dette må vi lytte til på den 22.s. i treeiningstida.


Bloggarkiv