søndag 24. februar 2013

Kampen i døropninga


2. søndag i fastetida. III - 24.02.2013
Åsane
Luk 13,22-30
 
Kan du sjå for deg den aller siste dagen i denne tida? Dagen når Guds rike skal renne lik sola, slik Petter Dass syng om det. Mange har sikkert sine tankar om korleis det  då skal vere. Det er lett å danne seg all verdens førestillingar om korleis det er heime hjå Gud. Det gjorde dei allereie på Jesu tid. Også då var dei opptekne av korleis det skal gå med menneskeslekta, heilt til slutt. Difor også dette spørsmålet som kan vere med på å pirre også våre nyfikne sansar: «Herre, er det få som blir frelst?» 

Sjølvsagt kan ingen vite noko som helst sikkert om korleis det skal verte den dagen. Likevel opnar Bibelen små gluggar med innsyn til eit rom som stort sett ligg i nokså dunkel belysning. Men det vesle vi får lov å sjå, gjer at det av og til må vere lov å våge å setje ord på litt av det fantasien vår kan lage seg bilete av.

For min eigen del, les eg tekstordet for denne 2.søndagen i fastetida, og ser for meg flokkar menneske som strøymer mot himmelporten på den aller siste dagen - fra øst og vest og nord og sør skal mennesker komme....
 
Kan du sjå for den store flokken med pinsevenner frå Korea som strøymer til den dagen? Og like ved deira side: langskjegga ortodokse frå Russland, svarte baptistar frå ein av sørstatane i USA saman med kortvaksne inkaindianarar frå Sør-Amerika som lærte om Jesus på ein norsk misjonsstasjon. Eg ser for meg katolske kardinalar i flotte presteklede, saman med fattige italienske bønder. Eg ser for meg undrande nordnorske læstadianar i fargerike samedrakter. Dei er der dei òg, men dei liknar lite på dei som rett bortanfor dansar i sørafrikansk rytme. Men begge folkeslaga merkjer seg ut med sine sprakande fargar på kleda sine. Heldigvis er det ikkje vanskeleg å mane fram bilete av trauste strilar som flokkar seg framfor døra inn til himmelriket. I denne samanhangen kjenner dei seg heilt som eitt med ein tilsvarande flokk bergensarar som dei blandar seg med, slik strilar og bergensarar gjorde det i dette jordelivet. Eg høyrer ein nordmann og ein svenske som pratar litt saman og undrar seg over at det er så få lutheranarar der. Då må eg undre meg: Hadde dei trudd at dei lutherske skandinavane ville verte åleine i Guds rike? 

På denne dagen er det mykje spanande å sjå. Og mykje spanande å høyre. Men aller størst inntrykk gjer det å oppdage at her er det ubegripeleg mange menneske. Eg minnest noko eg las ein annan gong i Bibelen. Ord av Johannes på Patmos: Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene (Johs. Opb.7,9) 

Ingen kan telje kor mange det er der. Det er altså eit svar på spørsmålet Jesus fekk om det er få som vert frelste. Det er på ingen måte få. Det er ein tallaus flokk. Og det er altså slik at - fra øst og vest og nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. 

Det er spanande å sjå alt som rører seg like ved inngangen til himmelriket. Folk har trengt seg gjennom den tronge porten. Det vart ein del knuffing og vanskar. Nokre måtte setje att bagasje dei hadde tenkt å ha med seg inn dit, og det var smertefullt. Ein veldig rik mann snudde i porten, mørk i ansiktet, då han forstod at alle pengane hans ville vere verdilause på den andre sida. Eg synest eg høyrde foraktelege ord frå munnen hans då han gjekk bort. Forakt for han som bad han leggje av seg rikdomen og dei fine kleda sine og kle seg i ei kvit drakt som Jesus hadde klar til han.

Endå meir inntrykk gjorde det då ei eg kjende godt frå kyrkjeleg arbeid kom til porten. Ho prøvde å stige innanfor med ei heilt sjølvsagt mine. Ho gjekk til og med kledd i kvite klede. Men ho måtte ha gløymt at på ryggen hennar stod det skrive eit stort ord: Urett!

Det kling eit ekko frå Herrens ord i øyro mine: "Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett" 

Eg høyrer den høglydte diskusjonen som etter kvart utviklar seg, men ser at ho til slutt innser at ho faktisk har misforstått mens jordelivet skulle levast. Ho forstår at det ikkje er utan grunn at ho går rundt med ein merkelapp det står skrive ”Urett”.
Eg ser for mitt indre auga korleis ho i desperasjon set seg ned og prøver å sveipe gjennom livet sitt med tankane. Kva gjekk galt?

Då lyder Herrens ord: Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.

Eg ser at det går opp for henne at hennar urett var at ho alltid sette seg sjølv først. At andre alltid måtte stille bak henne. At ho tok det som ein sjølvsagt ting at ho måtte vere blant dei fremste. Det var ikkje berre slik i møte med vener og naboar i kyrkjelyden. Men slik tenkte ho også i møte med dei som ville dele rikdommen ho hadde overflod av i det landet ho budde i saman med bl.a. meg sjølv. Ho skreiv harde innlegg i aviser om folk som kom til oss for å utnytte norsk rikdom og norske skattebetalarar. -Vi har nok med oss sjølve, sa ho ofte. -Dei der ute ein stad får greie seg sjølve.
Men no må ho stille seg heilt bak. Og medan ho står der, vert døra stengd. Ho står ikkje berre bak. Ho står også utanfor Guds rike. 

Men innanfor, inne i Guds rike, der er det likevel ubegripeleg fest og glede. For heldigvis er det faktisk mogeleg å kome seg inn gjennom den tronge døra. Sjølv om døra er trong, er ho trass alt ikkje trongare enn at det til slutt er ein veldig skare med menneske som er på innersida. Alle desse, fra øst og vest og fra nord og sør -  dei opplever oppfyllinga av alt dei har lengta etter og vona på gjennom eit liv her på denne jorda. 
Det forunderlege er å leggje merke til kor omsnudd alt er på den andre sida.

Mange kom til himmelporten, drassande med all verdens tunge bagasje. Men heldigvis forstod dei i tide at dei måtte leggje frå seg både lommebøker, titlar, viktige attestar, omtalar frå kjende menneske, ja til og med fromme botsøvingar. Ikkje noko av dette var det vits i å dra med seg inn i Guds rike. Andre fekk leggje av seg store berg av skam, ting dei hadde prøv å dekkje over her i livet med ei kappe av sjølvgodheit. Ved himmelporten låg det att haugar av alt slikt. På innersida gjekk dei som før var skamfulle no kledde i kvite rettferdskapper. Akkurat dei same kleda som dei fekk på seg, dei som i dette jordelivet hadde hatt så lite bagasje at dei smatt forbi alle dei andre like før dei skulle gjennom porten. Fattige trong ikkje sørgje over rikdom som dei aldri hadde hatt. Undertrykte hadde mindre bagasje av urett enn andre. Dei som tidlegare var små og forakta, kom raskt til dei beste plassane og høgaste posisjonane når Herren sjølv fekk plassere slik han meinte det sømde seg.

Slik kan vi halde fram lenge med å fantasere om korleis det skal vere på den siste dagen. Slik fantasiar kan vi gje oss sjølve lov til, så lenge vi held oss til det Bibelen sjølv opnar for.
Men vi har aldri lov til å opphøgje oss til dommarar over livet til andre enkeltmenneske. Då står vi fare for å kome i den kategorien menneske som Jesus løfter ein åtvarande peikefinger mot: Dei som gjer urett.

Som prest er det sjølvsagt ikkje mi oppgåve å gå rundt og stemple ”urett-stempelet” i ryggen på eit einaste menneske eg møter i mi teneste. Mi oppgåve er tvert i mot å møte alle som kjem i min veg med den glade bodskapen om at framleis står det ei open dør inn til Guds rike. Gjennom den døra skal vi kvar for oss kjempe oss inn. For visst er det mogeleg å kome inn dit. Om vi berre kan leggje frå oss alt som er i vegen, alt som vil hindre oss. 

Den einaste som har gått gjennom døra inn til Guds rike utan å vere tilsmussa av synd, det var Jesus sjølv.

Når vi talar om at svære flokkar av menneske skal kome inn dit til slutt, så talar vi altså om at svære flokkar av syndarar skal kome gjennom døra. I prinsippet er det ikkje større syndarar som står att på utsida når porten til slutt vert stengd, enn dei som kom seg gjennom og på den rette sida.
Skilnaden på ”innafor og utanfor” går ikkje mellom syndarar og ikkje-syndarar, men mellom dei som gjev slepp på tanken om eiga forteneste og dei som vil hevde at eigne gode gjerningar skal gjere Herren innstilt på å sleppe meg på innersida. Korkje gode gjerningar eller innbilt venskap vil nytte på den dagen. 

Alvorsordet frå Jesu eigen munn rungar mot oss på denne fastsøndagen:
Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!

Høyrde du det: "Gå bort frå meg, alle de som gjer urett!"
Vi gjer urett alle som ein her i kyrkja i dag. Difor vert det verkeleg kamp på liv og død for å sleppe inn gjennom den tronge døra. Gjennom døra, inn til bordet, inn til fellesskapet. Inn til Guds rike.
Og nettopp fordi vi gjer urett, vi som har funne vegen til Åsane kirke i dag, så er det frigjerande at vi i fastetida vert utforda av Bibelens ord til å kjempa ein reell kamp mot freistingar, vondskap og alt som vil hindre oss i det nære livssamfunnet med Jesus. Vi må gjere noko med den uretten vi har gjort. Med den synda vi har gjort. Med den skulda vi ber på. Med den skam vi kjenner inne i oss. Med alt dette som vi veit skulle vore annleis. Dette som er på tvers av Guds vilje med våre liv. 

Dette må vi bere fram for Gud. I fastetidas ettertanke. I bot og i bøn.
I ei kyrkja som ikkje er feilfri, vågar vi i dag oss fram for Gud. Alle vi som ber med oss vår synd og vår skuld og vår skam. Snart skal vi samle oss ved nattverdbordet. Knele ned. Bøye oss for Gud.  Ta mot han som ber bort synda i verda. 

Det at vi kjem fram for Gud på denne måten er ein del av kampen. Kampen i døropninga. Kampen for å sitje til bords i Guds rike.

Og det store er at på innersida av døra står det ein og rettar handa ut mot oss. Han ser kor vi kjempar. Han ser at vi er såra i kampen. At vi blør. Ikkje av skotskadar eller bomber. Men fordi vi har falle og slege oss på vegen gjennom livet. Vi har rive oss opp på djevelens tornekratt.

Det er plass til oss innafor. Dvs. det er plass til dei som grip tak i denne handa. Handa med sårmerker frå krossfestinga.
Men det er ikkje plass til dei som stolte og eigenrådige krev at dørene skal opnast vidt opp: "Vi har ete og drukke i lag med deg". Ja, kan hende åt du og drakk du ved Herrens bord ein gong. Men det i seg sjølv garanterer ikkje at du slepp innfor på den siste dagen dersom du gjekk frå nattverdens bord og ut or kyrkja for å gjere meir urett. 

I dag er det altså ikkje tid for å slutte å kjempe. Kampen mot vondskap og djevelskap skal halde fram. Og kampen for å koma inn gjennom den tronge døra til Guds rike.
Sjå etter handa med naglemerke når du kjempar denne kampen. Ta tak i den. Då får du kraft. Då skal du vinne. Då skal han leie deg innafor til bordet og til fellesskapet før døra stengjest på den siste dagen!

 

 

søndag 17. februar 2013

Lovsong på ein fastesøndag


1.s. i faste III – 17.02.2013
Salhus - Lovsongsgudsteneste
Matt. 26,36-46

I bokhylla mi står ei bok som heiter ”Lovsang på en blåmandag”. Den kom ut for godt over 30 år sidan (1979), og er skriven av ein litt eldre kollega av meg, Harald Bekken. Tittelen på boka er henta frå overskrifta på ei preike han heldt 1. s. e. påske, søndagen der vi møter dei desillusjonerte læresveinane som har gjeve opp alt og vil gå tilbake til fiskebåtane. For dei har opplevd påske, men dei har enno ikkje møtt den levande Jesus etter oppstoda. Dei har ein blåmandag. Det er så mykje som ikkje heng i hop. Heilt til dei får sjå Jesus. Levande. Då kan alt snu til lovsong.

Vi er samla til lovsongsgudsteneste i dag. Vi kjem til kyrkja i Salhus og syng glade songar. Tilbedande songar. ”Vi tilber deg vår konge” runga nettopp under kyrkjetaket. ”Vi tilber for din fot” skal vi stemme i når mi stemme stilnar etter preika.
Men så er det samstundes fastetid. 1.s. i faste. Lovsong på ein fastsøndag. Heng det i hop?

Det er fastetid. Ei tid folk flest i beste fall brukar for å faste seg til ein sunn kropp. Det stod i alle fall å lese i Vårt Land sist torsdag at 99 av 100 nordmenn ser ingen religiøse grunnar til  faste. Heller ikkje ser dei noko solidaritetsaspekt ved fastetida, slik for eksempel Kirkens Nødhjelp vil vise oss med sin fasteaksjon. Skulle nordmenn faste, var kun for å få ei betre helse fortel avisa oss.

Her i kyrkja har vi samla oss på denne søndagen. Vi vil syngje lovsongar.
Det er eit godt innsteg i ei viktig tid i kyrkjeåret.
I alle fall om det kan føre oss tettare inn til Jesus. Opne augo våre slik at vi anar litt av dramaet som utspelar seg rundt han.

I Getsemane. Der er vi i lag med han i dag.
I denne hagen som etter kvar vert åstad for å mykje fortetta dramatikk. Gode fortsett som ramlar i hop. Sorg. Bøn, sveitte og blodig bønekamp. Eit kyss som betyr svik. Eit sverd som høgg til og eit øyre som fell i bakken.

Men endå meir ser Getsemane ser ut til å vere ein stad for søvn. For søvnige læresveinar som eigentleg ville være med Jesus inn i den djupe natta der han kjempa mot alle mørke krefter. Det skulle vise seg å vere for djupe avgrunnar og for mørke sinnsstemningar til å dei makta å fylgja Jesus dit. Dei slokna som utblåste lys. Dei klara ikkje å vake med Jesus.

Kjære kyrkjelyd her i Salhus. Eg veit at det mellom dykk er mange som vil vere tett inn på Jesus til ei kvar tid. Du startar dagen med han. Du les din Bibel eller di andaktsbok. Du sluttar dagen med han. Du faldar hender og ber for dine og deg sjølv og det som er viktig i livet ditt. Du ber Herrens bøn og du sovnar trygt i Herrens hender.
Takk for at du er ein av desse trufaste.
Men skal du og eg vere ærlege mot oss sjølve, så bur det mykje i oss av det som budde i Peter og dei andre som sovna medan Jesus bad.Jesus ropa til sin far i himmelen: ”Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil” Han bad. Læresveinane sov.
I si mørkaste stund, mens soldatar og svikaren Judas tusla rundt hagen for å leite Jesus opp, fange han og gå i gang med den parodiske rettssaka som enda opp dagen etter på krossen, så kjempar Jesus. Men hans næraste søv. Hans mest trufaste sov.
 Er det slik det fakstisk er, også i Salhus?


Høyrer du smerten i Jesu utbrot: ”Så klarte dere ikke å våke…”?Tre gongar snakka han med dei og til dei. Kvar gong sovna dei igjen.

Det er fastetid.
Eg
skulle så gjerne vake med Jesus. I dag. I natt. Fram mot påske.
Men augo mine er så tunge.
Korleis er det for deg?

Eg trur i alle fall ikkje at vi vert søvnigare av å syngje lovsongar i fastetida. Eg trur det er godt at vi lovprisar han som kjempa i mørket, gjennom natta, djupt inne i skuggane. Han kjempa din og min kamp.

Og heile tida, mens den eine etter den andre lena seg tilbake og drog teppet tettare rundt seg og seig inn i det behagelege draumelandet, så var Jesus der – overlaten til seg sjølv. Einsam. Men vaken. I bøn. I kamp. Han bad for påskehendingane. Han kjempa. Kampen som eigentleg er vår. Vi som søv.

Det er godt at vi har den årleg fastetida før påske. Det er godt at vi vert minna så tydeleg om kampen det er for Jesus å gå i møte påskehendingane.
Fastetida kan vere til hjelp for deg å meg til å forstå verdien av å bevege seg tettare inn til han som vil ta oss med bort frå den store flokken av menneske som hastar til kjøpesenter med gule kyllingar, til stress på motorveg, hyttepåske på fjellet eller båtpåske ved fjorden . Jesus vil i fastetida ha oss med inn i Getsemane. Vere der i lag med han som kjempar og ber, han som vert overlaten i syndarhender.

Vere der i Getsemane, slik at augo og hjarto våre opnar seg for dramaet rundt Jesus. Då kan tungene våre med full rett uttrykkje seg i lovsong. Lovsong på ein fastesøndag.

AMEN

søndag 3. februar 2013

Himmelstrålar.


Kristi forklåringsdag - III. 03.02.2013
Ytre Arna kyrkje
Luk. 9, 28-36

Det skin ikkje mykje av nokon av oss. Diverre.
Av og til blenkjer det til kanskje, som når ei mor eller ein far speglar seg i ansiktet til den nyfødde. Då strålar det ut; glede – kjærleik – omtanke for det nye livet.
Vi anar det på denne dagen når vi ser dykk som ber dei nyfødde inn i Guds hus. Her får de sjansen til å gjere det beste de kan tenkje dykk, leggje dei nyfødde i hender som er sterkare og som famnar vidare enn nokon foreldre vil makte det. I Herrens hender kviler dei nydøypte no. På mors eller fars fang, men likevel i Herrens hender. Dette er ein augneblink det skin av. Himmelstrålar.

Men kvardagane er mange for dei fleste av oss. Vi bur i Bergen og er vel vande med gråvêr og regn. Det kan gå veker mellom solstrålane. Men når blåhimmelen opnar seg over oss, glimtar vi til, dei fleste av oss som bur mellom fjordane og fjella. Også då kan det skine frå augo våre.
Tenk om det var fleire slike dagar! Dagar der det stråla av oss. Himmelstrålar. Lys frå det høge som spegla seg i våre liv og skein inn i familielivet, ut over nabolag, på arbeidsstader og ikkje minst; lyste opp i kyrkjelyden vår. Himmelstrålar i kyrkja. Det ynskjer vi oss meir av i Ytre Arna. Himmelstrålar.

Eg var saman med soknerådet i denne kyrkjelyden for to-tre dagar sidan. Vi brukte litt tid til å drøfte statistikktala for fjoråret som i desse dagane er samla saman og vert sende vidare til talknekkjarar i Statistisk Sentralbyrå, eller til dei som kanskje grunnar litt meir over dei, folka på bispedømekontoret. Men mest burde vi som bur her ta dei inn over oss og snakke om tørre tal. Om det kyrkjetenaren diskret gjer kvar søndag når kvar einaste ein som vågar seg innanfor kyrkjedøra vert tald, og summar førte inn i ein stor protokoll og samla for å samanliknast frå år til år.

Slikt er ikkje mykje det skin av. Tørt, kan det virke som. Men tørre tal talar!
Tala viser nedgang i fjor. Skuggar - og ikkje lys. Det må vi snakke om. Det skal vi snakke om etter gudstenesta når eg som prost inviterer dykk til å samtale litt om situasjonen i kyrkjelyden.
La du merke til det vi høyrde lese tidlegare i gudstenesta?
Det handla om Moses som var på Sinaifjellet i lag med Herren i førti dagar og førti netter. Han var nær Herren. Han fasta desse dagane. Og han kom ned att frå fjellet med lovtavlene; med dei ti bodorda hogne inn i stein. Men merkelegast av det vi høyrde lese var korleis det skein frå ansiktet til Moses.
Guddommeleg nærvær gjorde at det lyste av ansiktet til Moses. Himmelstrålar.

Dei same himmelstrålane som Jesu tre næraste vener fekk sjå på forunderleg vis då dei
streva seg opp på fjellet saman med Jesus. Dei var der, avsides, høgt oppe, langt frå folk, åleine med Jesus. Dei var der for å be. Og slik Moses kom nær det guddommelege i dagane han var på fjellet, slik hende det med dei tre læresveinane
I lag med Peter og Jakob og Johannes kjem Jesus så nær læresveinane sine at guddommelege opplevingar vert flytta inn i det jordiske. Frå himlens høge avstand til eit jordisk fjell. På fjellet får dei møte, ikkje berre Jesus som dei kjende frå kvardagen, men desse to mennene frå den gamle pakt som ingen hadde høyrt frå på hundrevis av år. Gud gjer eit under. Ubegripeleg for oss. Reelt for Jesu nære vener.

Jesus er så nær dei at det er råd å fatte at bak det vi ikkje fattar og forstår, der er han som er større enn oss. Han som er meir enn oss. Han som gjev loven gjennom Moses. Lovtavlene som vart skapte  i lyset frå himmelstålane. Der, i denne mystiske og fasinerande openberringa, høgt på fjellet opplever tre forskræmde læresveinar at Jesus dreg eit slør til side inn mot det guddommelege. Saman opplever dei at Gud talar til dei.

Gud som før hadde forkynt sin vilje til oss gjennom heilage profetar; profetar som her på fjellet var representerte gjennom Elia. Profeten Elia. Vi hugsar dramaet då Elia påkalla Herren i konkurranse med Ba’al profetane og det hende at eld kom ned frå himmelen og fortærte offeret på Elias sitt klissvåte brennalter. Seinare løynde Elia seg, redd for døden, i ei hole. Heilt til Herren kom forbi, i ei skjør stille, og kviskra namnet hans. For så å hente profeten til himmelen, i ei eldvogn med hestar av eld framom.

I lag med gudsmenn frå GT står Jesus der i det skinande lyset. No handlar det ikkje om loven eller om profetane. Her er han som er evangeliet. Jesus Kristus. Her vert han presentert av Gud sjølv. Løyndomsfullt, or skya vert det på nytt svidd eit hol i hinna mellom himmelen og jorda. Gud talar til læresveinane, men også til oss. Vi ser han ikkje. Det gjorde heller ikkje dei tre læresveinane, for Gud la ein ein skugge frå ei sky over desse openberringane av gudsfolka som tala saman. Guddommen er ikkje for våre augo. Det guddommelege vert for oss openberra gjennom ord: «Dette er Son min, den utvalde. Høyr han!»
Himmelstrålane er det same som himmelord.
Guds røyst seier om Jesus som venene hans nettopp har fått sjå i det himmelske lyset: ”Høyr han”
Kjære Ytre Arna kyrkjelyd. ”Høyr han”
Høyr når Jesus er nær oss og vil fortelje oss viktige ting. Himmelske løyndomar.
Himmelord. Når han vil lyse opp vegen for oss med sitt himmelske lys. Himmelstrålane. Dei som kan smitte over på ansikta våre slik sola får det til å skine i bergensansikta når regnet vik frå fjella vi har rundt oss.

Peter vart ivrig då han såg lyset. Då han såg Jesu herlegdom. Då han såg Moses og Elia frå den gamle pakt. Peter ville byggje noko for desse. Han ville byggje hytter. Tre hytter.
Ei til Jesus. Ei til Moses. Ei til Elia.
Det ser ikkje ut som om det vart hyttebygging for Peter.
For allereie mens han gjore greie for sine spontane byggeplanar for Jesus, kom skya og hylla det guddommelege lyset inn i ein skugge. Men Guds røyst var tydeleg. Vitnemålet om Jesus var krystallklårt: «Dette er Son min, den utvalde. Høyr han!»
 Dei to frå ei gamal tid vart borte. Kvardagen kom snart tilbake. Det var ”ingen annan å sjå, berre Jesus.”
Av og til bryt himmelstrålane gjennom. Av og til kjem vi nær det guddommelege. Vi gjorde det ved døypefonten i dag. Gud var nær. Han bøygde seg ned og rørte ved dei små. Tok dei til seg. Gjorde dei til sine born. Gav dei rett og lov til å be: ”Vår Far i himmelen”
Men når himmellyset vert slukt av kvardagsskuggane, så er Jesus der, inne i skuggane. Han stig ut or skuggane og stadfester sitt nærvær.
Ordet hans lyder. Vi les det. Vi forkynner det. Og vi vert minna om dei guddommelege orda som erstatta himmelstrålane: «Dette er Son min, den utvalde. Høyr han!»
Tenk om kyrkjelyden i Ytre Arna makta å ta dette inn over seg. Å søkje avsides med Jesus. Vere der i bøn slik Peter, Johannes og Jakob var det. Gle seg over dei store stundene når vi vert ekstra velsigna av lyset frå det høge. Men framfor alt vere stadig lyttande til han som vil tale til oss i kvardagen, ut frå skya, når vi ferdast i skuggane.

Tenk om kyrkjelyden i Ytre Arna ville la seg smitte av Peter sin byggjeiver. Ikkje til hyttebygging. Det vart det ikkje noko av. For Peter vart kyrkjebyggaren. Klippen. ”Du er Peter, og på dette fjellet vil eg byggja mi kyrkje” sa Jesus til Peter ved eit anna høve. (Matt. 16,18)
Byggje kyrkje. Byggje kyrkjelyd. Døype borna, slik vi har gjort det i dag. Lytte til ordet slik vi gjer det i dag. Samlast ved nattverdbordet. Slik vi også skal gjere det i dag.
Dette er aktivitetar som verda rundt legg merke til. Når mange steller med dette vil folk sjå lyset. Lyset som smittar over på augo våre fordi vi lever nær Gud. Er saman med han i bøn. Lever etter bodorda. 

Himmelstrålane. Måtte dei treffe oss i hjarta i dag. Måtte dei reflekterast frå ansikt og augo i dag. Slik at himmellyset kan skine over kyrkjelyden i Ytre Arna.  AMEN

lørdag 2. februar 2013

Ungdomsåret


(Innlegget har stått på trykk i dei felles kyrkjelydsblada for Arna og Åsane prosti nr.1/2013)


Bjørgvin bispedøme si storsatsing gjennom heile 2013 er i gang. Ungdomsåret, U2013.
På mange ulike måtar vil vi merke det gjennom vekene og månadene vi no har gått inn i. 13.januar vart det heile ”sparka i gang” ved ei radiosendt høgmesse frå Domkirken i Bergen. Biskopen vår, som har hatt visjonane for U2013, heldt preika. Alle som lytta til radioen, eller som var til stades i vår hovudkyrkje denne søndagen, merka at her var det ungdommeleg sprut og eit tydeleg ungdomsstempel på alt som gjekk føre seg.
Ten Sing-kor som forsongarar. Band og kyrkjeorgel i samklang gjennom alt som finst av elektronikk fekk middelalderens murpuss til å smuldre ned over gamle og unge kyrkjefolk.
Kyrkja i Bjørgvin kan gratulerast med dette tiltaket som skal halde fram, sentralt i Bergen og lokalt i våre to vestlandsfylke som til saman utgjer Bjørgvin.
Det er kjekt å konstatere at U2013 faktisk tjuvstarta kvelden før det tok av i Domkirken. Tjuvstarten var i vårt prosti. Seint laurdag kveld, 12.januar, melde kateketen i Arna, Cathrine Snipsøyr på Facebook: ”Har hatt ungdomskveld i Arna med nesten 70 ungdommer. Det vrimlet i kyrkjelydshuset og i kirken. I morgen er det gudstjeneste med åpning av ungdomsåret” Gudstenesta ho reklamerer for ”i morgen” er ikkje den som var i Domkirken, men den som var i Arna om ettermiddagen 13.januar. Flott at det svingar mellom dei unge også lokalt hjå hjå oss.
Ungdomsåret er sett på kartet dette kalenderåret vi nett har gått inn i. Men om det vi no får til ikkje held fram også i 2014 og 2015 og 2016 og i åra vidare utover, har det heile lite meining.
For kyrkja vår er inne i eit tid der vi rett og slett er nøydd å nå ut til dei unge, og nå inn i livet til dei unge, for å få dei til å høyre, forstå og gripe i tru det som er U2013 sitt motto: ”Vener for livet”

Den venskapen handlar framfor alt om at Jesus er venen til dei unge. Så handlar det om venskap mellom unge og venskap mellom dei unge og skaparverket, jorda vi bur på.

U 2013 startar altså i januar i år. Samstundes med denne oppstarten rasar ein debatt i massemedia om vår kyrkje si framtid. Og om landet vårt skal vere prega av kristen kultur i åra som kjem, eller om vi er truga av ein kulturell og kristen undergang i møte med alt som pressar på utanfrå.
Prost Trond Bakkevig i Vestre Aker i Oslo har i Aftenposten sagt nokre viktige ord om dette:
”Det er fraværet av kirkegang og kunnskap om kristen tro som representerer en slik trussel.”Både mellom vaksne og unge ser vi i dag eit fråvær av kyrkjegang og ein nedgang i kunnskap om kristen tru. Dette trugar kyrkja. Dette trugar den kristne kulturen.

Ungdomsåret i Bjørgvin kan vere med å rette på dette.
Dette må vere det kristne i Bjørgvin ber om gjennom ungdomsåret, U2013.

Bloggarkiv